Den norske filosofen, Egil A. Wyller, som trolig har satt de dypeste spor i norsk åndsliv de siste 50 år som en «kristen tenker», døde 95 år gammel 6. mars 2021.

Under begravelsen kjente jeg på en stor takknemlighet – Ja, en nesten uforklarlig glede i kirken kjente jeg på når Wyllers liv ble gjenfortalt. Han hadde åpnet så mange dører til lys – også for meg.
Søndag var det ett år siden Wyller døde, og jeg gjerne å bruke denne anledningen til å minnes han og hans livsverk.
Wyllers liv og virke ble rettmessig æret gjennom mange minneord i bl.a. Aftenposten, Vårt Land, Dagen og Morgenbladet (2021). Særlig hans Platonforskning, og hans «henologiske skriftserie på 20 bind» har fagmiljøet og kulturkyndige betegnet som hans viktigste verk. Verket vil ha betydning langt inn i framtiden.
«Hensikten med skriftserien er å vise at det lar seg gjøre å opprettholde et enhetsperspektiv, også i en turbulent og oppsplittet tid som vår, uten at dermed tilværelsens åpne mangfold blir innsnevret» (Tore Frost, i Con Amore, 2005, s.120).
I denne teksten ønsker jeg som teolog og åndsfrende, og med noen «personlige glimt» fra vår vei, fortelle om Wyllers betydning. Dette gjør jeg ikke ved å vende blikket tilbake i tid i særlig grad, men mest ved å se framover inn i framtidens utfordringer – med hjelp av Wyllers arbeid som kristen filosof. Dette gjør jeg som en ettertanke- og omtanke. Jeg prøver å samle trådene – lystrådene – som Wyller har vevd inn i mitt liv, og som opplyser min vei inn i framtiden. Å se dette har tatt meg lang tid, og behøver mye mer plass enn et minneord tillater.
Da jeg var i forberedelsene av å grunnlegge Peterstiftelsen, som er viet «Enheten i Kristus», fikk jeg høre om henologi av professor emeritus i sjelesorg og religionspsykologi, Leif Gunnar Engedal. På samme tid leste jeg i datidens største leksikon «Historisches Wörterbuch der Philosophie», om en stor åndsstrømning med sitt opphav for ca. 2500 år siden. Wyller hadde samlet en omfattende mengde av disse lystrådene av åndsstrømninger helt frem til i dag under paraplybegrepet «Henologi». Ved å lese om dette ble jeg i det samme øyeblikket hans åndsfrende.
Henologi: en lære om enheten. Forstått som: «kjærlighetstenkning om Gud, verden og mennesket/sjelen med hensyn til det å erkjenne, og til det å være og virke.» (Con Amore, 2005, s. 26).
Flere møter med Egil og livlig brevveksling begynte i 1988, der jeg tok initiativet til et «økumenisk henologisk forskningsfelleskap». Dette fellesskapet ble avsluttet i 1995 på Egils 70-årsdag. Egil skrev den 30.4.1993 i et brev til meg om den «store henologiske skriftserien», som han i disse årene hadde startet på: «Jeg er overbevist om at uten den stimulans jeg har møtt hos deg og dere (forskningsfellesskapet, red.anm), ville planen om en slik samlet utgave aldri ha meldt seg for meg. Heller ikke initiativet og troen på det».
Et lignende Henologisk forum ble noen år senere igjen etablert. Det ble ledet av Tore Frost, trolig Egils viktigste samarbeidspartner ved det filosofiske fakultet, sammen med John Lundstøl, Dagne Groven Myhren og Elisabeth Ruud.

Litt om hans liv
Egil ble født 24. april 1925. Han hadde et opphav i en humanistisk kunstelskende akademikerfamilie med viktige ansvarstillinger i statens forvaltning, men Egil tok en annen vei. Mens hans far som motstandsmann var tatt til fange i «Sachsenhausen», oppdaget Egil som 16-årig Platons verk i farens bibliotek. Fra denne stund ble sannhetserkjennelsen hans lidenskapelig livsvei, drevet av «kjærligheten til å erkjenne» som Platon kaller «eros», som i dag ofte blir misforstått. Gjennom sin nytolkning av Platon ble Egil etterhvert en internasjonalt anerkjent professor i filosofi og antikk åndshistorie ved Universitetet i Oslo.
Sagt med hans egne ord, «konverterte» Wyller fra å være en «humanistisk agnostiker» til den kristne tro ved at Bibelen åpnet seg for han i 1960-årene. Møtet med troverdige pietistiske bønder i Ryfylket ved familiens småbruk Skiftun hadde gjort dypt inntrykk på Egil. Hans erkjennelsesvei gikk fra Athens Platon til Jerusalems Jesus Kristus, som sannhetens eneste «Ene».
Om Eva Middelthon, hans kone, sa han i sin sørgetale: «Eva og jeg var hverandres i over 75 år. Ingen har jeg elsket uten henne.» (Glimt, 218). Familien med tre barn fant etter hvert et varmt felleskap i Nordstrand menighet, og var særlig trofast i den siste livsfasen – også i bedehuset. Felleskapet var viktig for Wyller, og han satte flere ganger ord på «søskenkjærlighetens» betydning.
Joachim F. Grün, 6. mars 2022.
