I går for to år siden døde Arne Austad. La oss minnes han i lydhørhet.

Min venns stemme stilnet tidlig, slik at han ikke kan tale selv lenger. Noen av hans gudgitte gaver ønsker jeg at fremdeles skal leve videre. Jeg ønsker derfor å minnes hans livgivende og styrkende impulser, slik at de fremdeles kan «tale» inn menneskers liv i dag.

Arne var den første i Norge og på Modum Bad jeg kunne sitte i stille meditasjon sammen med. Vi fant hverandre i en felles lengsel etter Jesus Kristus og kontemplasjon i den stille bønnen. Som lege var han rotfestet i Gud. Slik viser han på Veien. Ja, la oss be om bedende leger.

Vi fant hverandre også i et håp om at Gud etter hvert kunne få en plass i, ikke bare ved siden av, terapirommet. Jeg som teolog- og retreatleder og han som psykiater samtalte regelmessig om åndens liv og psykisk sykdom- og helse. «Vita-prosjektet» ble hans innovative bidrag til psykiatrien. Kan dette prosjektet, som hadde så gode resultater, ikke følges opp innen terapi og psykiatri?

Hans erfaring i terapien med troens åndelig misbruk, og innsikt i herlighetsteologiens fare,  knyttet oss sammen. Han ble en terapeut for de «fromhets-skadede». Dette delte han også i foredrag (se minneord under) og denne innsikten bør spres videre for å forebygge og helbrede. Måtte de terapeuter og psykiater som kan møte slike mennesker med faglighet og troens lys bli mange flere av i framtiden.

Smertens positive betydning hadde han fått sett, og denne innsikten formidlet han også videre i en artikkel med tema: «Ta ikke smerte fra meg». Den er fortsatt veivisende, også som en åndelig motkraft mot drømmen om det perfekte og transhumane mennesket (se kilder under). Arne kan vise en vei som helsevesenet i framtiden vil stadig ha mer behov for.

La oss i dag bli lydhøre for hans ydmyke og stillfarende visdom. Les gjerne mitt minneord fra 2021 under.

Joachim F Grün, januar 2023

MINNEORD FRA 2021

I anledning hans fødselsdag skrev jeg dette som et stort takk til hans minne:

Den 18. februar 1944 ble Arne født. Han døde 12. januar 2021 og vi tok farvel ved hans grav den 22. januar. For bare et drøyt år siden, fikk han et stort hjerneslag og dens ødeleggende blødning, tok til slutt livet hans. Arne var sprek, meget glad i naturen og året før hadde han vært pilegrim alene, i Spania og Israel. Var det en forberedelse?

I begynnelsen av 90-tallet ble vi naboer på Modum Bad og vi ble raskt venner. Senere ble han også fadder til vår yngste datter (se bildet). Vi fant hverandre i en felles lengsel etter stillhet og i et håp om at Gud kunne erfares i terapirommet. Vi hadde begge funnet veien inn i meditasjon som bønn, i Tyskland. Han, på sitt studieopphold ved Dürckheimsenteret i Schwarzwald.

Hver sommer fra 1991 til 2017, samlet Arne fritt og bredt en liten gruppe på sin slektsgård “Finndalstveit” i Fyresdal, Telemark. Under ledelsen av den franske munken Bernhard Durell, gjennomførte han meditasjonsuker, inspirert av Za-zens innsikter i pust- og kroppsholdning. Bernhard har blitt en veiviser for den stille bønnens vei. I kursets nattverdsgudstjenester, kunne også mennesker med en ikke-kristen åndelighet finne veien fram til Kristus.

Her i denne hytten, i Telemarks hjerte, slo Arnes hjerte. Det var jo i Sauland han hadde vokst opp, i en stor prestefamilie. I skogens ro, med hogst av trær, levende med dikt og syngende i kvedingens tradisjon og om høsten i jaktlaget, var han glad til stede. Arne åpnet mitt hjerte for Telemark.

Vi forstod hverandres lengsel. Etterhvert ble det oss to, som snart begynte med stille meditasjoner i det lille kjeller-kapellet på Institutt for Sjelesorg. Disse stundene med Arne foran Guds åsyn i sin skjulthet (Matt. 6,6) og dog nærhet, vil jeg alltid huske. Jeg hadde fått hjelp gjennom den kristne meditasjonen også dets mål, kontemplasjonen. Arne hadde fått hjelp via den kroppsorienterte Zazen å komme inn i den stille meditasjonen. Det var Kristus vi begge søkte i stillheten.

Gud inn i terapirommet

Det Arne erfarte av Gud i sin tro og bønn, var så virkelig at han ikke kunne beholde det for seg selv. Han talte ikke høyt om sine egne erfaringer, men brant for at Gud skulle slippe inn i terapirommet.

Dermed begynte en lang og i begynnelsen, vanskelig vei. Han var lege (1969) og psykiater (1978) og ble godkjent veileder i psykodynamisk psykoterapi. Da han flyttet med familien til Modum Bad, var tiden preget av andre nye terapeutiske bevegelser. Det åndelige liv sto ikke i fokus i selve terapirommet, ettersom det jo var ivaretatt av prester og Sjelesorginstituttet, i rommet ved siden av. Vi, jeg som teolog og retreatleder (senere ved Solåsen Pilegrimsgård) og han som psykiater, hadde i noen år regelmessige samtaler om hvordan åndens liv og psykisk sykdom og helse kunne bringes i et mer opplyst og interaktiv forhold. Vi begge, sammen med noen få andre, hadde lenge etterlyst det, men ble vel oppfattet som litt rare. Arne gikk gjennom en tid ved å bære smerten av å ennå ikke bli forstått, men han ga ikke opp. Han fant så gehør og kom sammen med Leif Gunnar Engedal, som var teolog og sjelesørger. I tillegg ble psykolog Gry Stålsett med. Dermed kunne Vita-prosjektet bli til, godt hjulpet av psykoanalytikeren Ana-Maria Rizzuto fra USA.

Dette var et banebrytende prosjekt om tro og eksistensielle spørsmål i psykiatrisk behandling. Gudsbildet og pasientens religiøse tro, kunne for første gang bli en del av behandlingen og resultatene ble så mye bedre. Da var Modum Bad det rette stedet for å bane denne nye veien, som ikke hadde blitt til uten Arne.

Vita-prosjektet

Arne fikk gjennom Vita-prosjektet, men også i individuelle terapisamtaler, mye innsikt i troens helsefarlige avveier og misbruk. Åndelige overgrep, også i karismatiske ekstreme utslag, fikk han dyp innsikt i og kunne hjelpe. Han sto ikke minst opp mot «herlighetsteologien» som vil fortrenge smerten. Han delte det i et viktig bidrag til Peterstiftelsens tidsskrift “Over Alt” i årsutgaven fra 2009: «Korset – og det nye mennesket».

Bildene under er fra Arnes artikkel: «Ta ikke min smerte fra meg». For bestilling av hele tidsskriftet: https://peterstiftelsen.no/produkt/2009-overalt/

Arnes stemme, mot troens livsødeleggende former, ble hørt.

Hans kristne tro preget hans liv og virke, og viste seg også som bærende i det siste leveåret.

I takknemlighet til det Arne, hans 3 barn og hans kone, Anne Karine, har betydd og betyr, ber vi om fred over hans minne og væren, som nå er hos Gud.

Joachim F Grün, 18.02.2021