Edin Løvås, Over Alt nr. 1 – 1989
Det finnes et velsignelsestegn som har en meget talende symbolikk. De fleste av oss har sikkert sett det på gamle religiøse bilder, f.eks. ikoner. En hånd vendes med håndflaten mot oss. Tommelen er lagt over lillefingeren og ringefingeren. De to andre, pekefingeren og langfingeren, rekkes oppover.
Det er sparsomt med beskrivelser av symbolikken, når det gjelder dette velsignelsestegnet. Det sikreste er at de to fingrene representerer Kristi to naturer: Kristus som sann Gud og sant menneske. De tre fingrene, som danner basisen for de to, kan være et symbol på treenigheten. Når en bare har fått penset inn tankene i denne retningen, blir tegnet helt tydelig.
Ut fra dette kan man gjøre en hel del refleksjoner. Den bibelske og teologiske grunnvollen for den kristne undervisningen er treenigheten, Faderen, Sønnen og Ånden. Dette er grunnstrukturen som også danner mønsteret i den apostoliske trosbekjennelse og i Luthers katekisme.
Men hva så med de to fingrene som rekkes opp så demonstrativt og som representerer Kristi to naturer?
Meningen kommer tydelig fram om man studerer Det nye testamentet og legger merke til hvor stor plass beskrivelsen av de forskjellige guddomspersonene har fått. En behøver ikke å telle kapitler og vers for å se at andre person i guddommen har fått en fullstendig dominerende plass. Det er forkynnelsen av Jesu Kristi person og gjerning som fyller det meste av vårt nytestamente.
Hvor blir det så av balansen? Den blir jo framhevet som et ideal. Om man kan tenke seg en trearmet vekt, så bør det være like mye i hver skål. Det er innstilingen.
Og dette stemmer selvfølgelig med realitetene. De tre troens artikler er de store bærebjelkene i det teologiske byggverket. Det er i pedagogikken, slik den trer fram i Det nye testamentets undervisning, som den manglende balansen kommer inn. Og årsaken er klar. Jesus Kristus er den måten Gud taler til oss på. Han er, i sin person, selve Ordet (Joh. 1, 1; 14 og 18). Derfor fortelles det om evangelisten Filip at han kom til hovedstaden i Samaria og forkynte Kristus (Apg. 8, 4). Og da Paulus kom til Athen, forkynte han Jesus og oppstandelsen (Apg. 17, 18). Det fortelles ikke at de kom til Samaria og Athen og forkynte treenigheten. De forkynte Kristus i Åndens kraft, for at folk skulle lære Faderen å kjenne. Den teologiske grunnvollen var treenigheten, men pedagogikken, undervisningen og appellen var knyttet til Kristus og hans to naturer.
Det var fint da Jesusvekkelsens ungdommer dro fram med den høyre hånden opprakt og en finger i været. Det var tydelig for alle at dette begeistrede folket ville løfte Jesus høyt opp i forkynnelse og lovprisning. Men det er på en helt annen måte sunt og solid med det velsignelsestegnet hvor de tre fingrenes teologi danner basisen og forkynnelsen topper seg i de to fingrenes pedagogikk.
