Edin Løvås, Over Alt – nr. 1, 1993
Det står i avisen at folk ikke går til skrifte. Dette beviser at folk ikke har syndserkjennelse , står det.
Men jeg, for min del, tror ikke noe på dette. Det finnes andre forklaringer.
Hvorfor går så ikke folk til skrifte?
Svar: Fordi vi ikke har samtale- og skrifterom i våre kirker.
Så enkelt er den viktigste delen av svaret.
Hvordan ser så et skriftemål ut i et protestantisk gudshus?
Ikke som en katolsk bås. Ikke som et kontor med telefoner, telefax, haugevis med papirer, halvåpen dør for inn og utstrømning av folk og en stresset prest eller pastor.
Heller ikke som et bønnerom i et frikirkelig gudshus, med det utrangerte alteret eller prekestolen fra den gamle kirken i det ene hjørnet og plass til tyve personer.
Heller ikke som et sakristi med en kjempelang rad av fotografier av prester som har tjent menigheten fra skjeggetid til glattbarbering og tilbake til en ny skjeggetid og med grusomt alvorlige ansikter. Med prestekjoler og vonde gamle stoler og et antikt bord til å telle kollekt på og dør til toalettet for presten og kirketjeneren og menighetsrådets formann.
Et skrifterom er vakkert, forsiktig og harmonisk fargesatt og ganske lite, med plass til skriftefaren eller skriftemoren og den skriftende. Stolene er plassert slik at de to kan sitte halvt vendt fra hverandre eller til hverandre. De skal nemlig ikke stirre hverandre inn i øynene, men feste blikket på Herren Jesus, som har gitt et særlig løfte om sitt nærvær akkurat for denne situasjonen.
På den ene veggen er det en kneleplass med plass til to. Foran denne en hylle for bibel og et papir med ordningen for bønn og absolusjon eller tilsigelse av syndenes forlatelse.
Over denne: det eneste bilde i rommet, gjerne et kors, men ikke et Jesusbilde som ligner kunstnerens oppfatning av ham.
Videre finnes det en stor rull med papirlommetørkler, for den skriftende har vanligvis ikke fått gråte skikkelig før. Og med lydisolerte vegger og dør, av samme grunn.
Ettersom dette bare tar noen ganske få kvadratmeter av veldige kirkebygninger og ikke koster mye i forhold til betydningen av rommet, så burde det være plass til et slikt samtale- og skrifterom i de fleste kirker og bedehus. Også i Soar og Sion og Filadelfia.
Et slikt rom vil stå der hele året med sin tause påminnelse.
Særlig om det står et skilt på døren som forteller hva dette er for noe.
Kan vi ikke klare oss uten?
Jo, vi kan klare oss uten, hvis vi absolutt må.
Vi kan også klare oss uten garderobe og menighetssal og prekestol og orgel, hvis vi absolutt må.
Men kanskje kan vi klare oss aller dårligst uten samtale- og skrifterom.
