Edin Løvås, Over Alt – Nr. 1 -2000

I Det Nye Testamentet er den kristne bønnen rettet til Faderen ved Sønnen, i Ånden.
Dette «ved Sønnen» er det mange som trenger å tenke grundigere igjennom. For hva betyr det?

La oss forsøke å svare ved å forestille oss en kristen på sin bønneplass. Dette bedende menneske har først bedt om Den Hellige Ånds hjelp og inspirasjon. For slik skriver Paulus i Romerbrevet: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord» (Rom 8,26).

Dette bedende menneske levendegjør så for sitt sinn at Kristus Jesus er hos han på bønneplassen. Dette er et mysterium som står nevnt i Kolosserbrevets første kapittel. Det kalles en «hemmelighet», som på grunnspråket heter «mysterion». Kjernen i tekstavsnittet er de tre ordene «Kristus iblant dere».

Den bedende forener seg med Herren Jesus og har følgende tanker om dette. Kristus står her hos meg. Han er også det element av liv som omgir meg, for jeg er «i Kristus». Han bor i mitt hjerte, som er sentrum av personligheten. Og han gjennomtrenger meg – i hele min personlighet, hele mitt vesen. I troen på og i bevisstheten om dette vender nå den bedende seg til Faderen med sine bønner.

Dette at Jesus Kristus er Mellommannen også i vårt bønneliv, gjør bønnen til en kristen bønn. Jesus har selv kraftig understreket dette, når han taler om å be i hans navn. Til de første disiplene sa han: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen». (Ordene i Joh. 14,14 er, for eksempel i den svenske oversettelsen, gjengitt slik: «Om ni ber om något i mitt navn skall jag göra det». Det er jo annerledes i den norske.)

Når den bedende på denne måten vender seg til Faderen med sine bønner, er sinnet fylt av troen på og bevisstheten om at bønnen er rettet til Gud, som er Jesu Kristi Far og vår Far. Den troende vet også at «Jesu Guds sønns blod renser fra all synd». Vi som ber kan derfor «med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde i rette tid». Alt dette fordi bønnen er rettet til Faderen i Jesu navn. Navnet står for personen og ble på en langt tydeligere måte oppfattet slik i den kultur Jesus virket og talte.

Når bønnene så ensidig rettes til Jesus i våre dager, mister kristne, bedende mennesker denne viktige dimensjonen i bønnelivet.

Det er selvsagt ikke så firkantet at ikke Gud hører bønner som er rettet til Faderen eller Den Hellige Ånd, fordi Gud er jo èn. Men det er bra å vite at NT skildrer bønnen nettopp som en bønn til Faderen ved Sønnen, i Ånden. Denne bønnen er en bønn til treenigheten. Den er trinitarisk. Og det er den ikke fordi man veksler mellom å vende seg dels til Faderen, dels til Sønnen, og iblant også til Ånden, slik det skjer stadig oftere i våre dager. Bønnen er trinitarisk ved at vi holder oss til den undervisningen vi får i Skriften, mottar av Den Hellige Ånd som hjelper oss til «å be rett», og får en klar undervisning av Herren Jesus selv.