Edin Løvås, Over Alt nr. 1 – 1988
Under et ungdomsmøte ble jeg intervjuet av en pågående møteleder. Med en brå
bevegelse snudde han seg mot meg, så meg inn i øynene, pekte mot ansiktet mitt
og sa: ”Hvem er du – egentlig?”
Jeg skvatt litt. Men jeg kom fort til hektene igjen og svarte: ”Jeg kan ikke svare på
spørsmålet ditt. Derimot kan jeg fortelle hva jeg ønsker å være. Jeg vil gjerne være en
disippel av Herren Jesus”.
Intervjueren tittet litt forundret på meg. ”Jeg trodde du skulle si at du var en
sånn karismatiker”, sa han. ”Du taler i tunger og tyder tunger. Jeg har hørt deg bære
frem profetiske budskap og jeg vet du iblant har bedt for syke.” ”Det stemmer”, svarte
jeg, ”og jeg er veldig glad for alt dette, men i mitt liv er det plassert ute på et hjørne. I
sentrum står Herren Jesus Kristus. Det er ham jeg samler livet mitt omkring. Og det er
først og fremst hans disippel jeg ønsker å være.”
”Hva er så en disippel?” ville møtelederen vite. Jeg husker ikke nøyaktig hva
jeg svarte, men innholdet var dette: ”En disippel har en sterk personbinding til Jesus.
En disippel får hver dag lov å leve i fortrolig samfunn med Mesteren. En disippel er
forenet med Jesu Kristi interesser i verden.” Og en disippel lever i felleskap med
andre Herrens disipler i menigheten, i kirken.
Det er alt for mange kristne mennesker som bare svever omkring uten å vite
verken hvem de er eller hva de ønsker å være. Kan OVER ALT bidra til å fostre
disipler som har en klar identitet, så er det bra.
Det skader heller ingen om de får spørsmålet: ”Hvem er du – egentlig?”
Heller ikke om de skvetter litt når de blir spurt.
