Edin Løvås, Over Alt nr. 2 – 1989
Kristne miljøer bryter iblant fullstendig sammen. Gjennom et langt liv har jeg sett eksempler på dette. I noen tilfeller har det gått veldig fort. Jeg har sett ungdomsvekkelser som sydet av liv og kraft, og gutter og jenter som jublet og frydet seg i Herren. Etter noen år ble det plutselig stopp. Lederne kom i krangel med hverandre. Ungdomsskaren mistet motet. Alle sammen bare forsvant.
Jeg har også sett store vekkelser miste kraften og gløden etter forholdsvis få år. En hel del av de unge og eldre som sto i spissen for arbeidet ble fysisk syke og enda flere ble nervøse. Noen falt tilbake i gamle synder og mistet troen.
Disse observasjonene har vært en stor påkjenning for meg personlig. De har også påvirket min holdning. I blant har det smøget en mismotets ånd inn i min sjel. Jeg har fått lyst til å dra meg tilbake fra det aktive kristne arbeidet.
Men jeg har selvfølgelig også forsøkt å finne fram til årsakene bak sammenbruddene.
Selvsagt er det umulig å sette fingeren på ett punkt å si: ”Der har vi grunnen”. Mange ting spiller inn. Likevel er det en tanke som har kommet til meg gang på gang. Og den har å gjøre med ensidighet.
Når en fornyelses- eller vekkelsestid kommer, blir ofte de aller mest radikale lederne skjøvet i forgrunnen. Det kommer også lett inn et snev av fanatisme. Dette behøver ikke å gi seg utslag i dysterhet og krampaktig alvor. Særlig de siste 10-årene har det snarere vært tvert imot: Gledesytringene har vært framtredende.
Men om man har sett og lyttet oppmerksomt, har man kunnet merke hvordan lederne har drevet folket veldig hardt også i de glade miljøene.
All fritid har gått med i evangelisasjonen eller i bønn og lovprisning. Og det skal ikke så mye psykologisk innsikt til for å fatte at dette må ende i en utmattelse. I sin tur skaper dette grobunn for krangel og strid. Til slutt kan det hele ende i sammenbrudd.
Men jeg vet i alle fall ett tydelig eksempel på et ordnet tilbaketog. Noen ble opplyst av Den Hellige Ånd om hvor det hele bar hen, og satte en bom over veien. I dette tilfellet ble mange tragedier unngått.
Hva kan vi positivt lære av dette? Hvilke råd kan man gi ut fra erfaringer som er samlet? Hva kan man si?
Mitt råd er dette: Forsøk å finne inn i en balanse med et hengivent åndelig liv og alminnelig, menneskelig livsglede. Det er jo dette vi finner hos Jesus. Han dro omkring og ropte ut budskapet om Guds rike og omvendelsen. Han levde et intenst liv i tjeneste for sine medmennesker. Han gråt og jublet. Han gikk inn i en kamp både med fysiske, psykiske og åndelige krefter. Men samtidig eide han også alminnelig livsglede. Han elsket naturen med blomstene, fuglene, sjøen og fjellene. Han hadde personlige venner. Han hadde arbeidsglede både i et hardt håndverksarbeid og som forkynner. Og det er tydelig at humoren glimter fram i hans undervisning. Tenk bare på bildet om å avsile myggen og sluke kamelen.
Det var klar, høy luft over Jesus.
Han levde i en fin balanse mellom åndelig hengivelse og livsglede.
Og det må kunne gå an for oss, som er hans disipler, å leve vårt liv slik som han gjorde.
Det må være mulig å lede fornyelses – og vekkelsesmiljøer inn i den samme, fine balansen.
