Edin Løvås, Over Alt nr. 3 – 1989
I 1963 hadde jeg en opplevelse som fikk stor betydning for meg. Jeg var i en by i Sverige og talte ved en serie møter. Losji hadde jeg hos en eldre dame som bodde i en stor villa. Opplevelsen hadde jeg en kveld da jeg kom dit etter et møte. Min vertinne hadde satt fram litt kveldsmat på kjøkkenet, og skrevet en lapp om at hun var gått til ro. Hun hadde soverom i et loftsværelse. Jeg hadde mitt i andre etasje, kjøkkenet og stuen var i første. Jeg behøvde altså ikke å forstyrre noen, f.eks. med min bønn.
Under det enkle måltidet ble mitt indre mer og mer mettet av Guds og Kristi nærvær. Og jeg dro meg inn i den store stuen for å be. Der satte jeg meg på en pinnestol, og på den satt jeg helt til det lysnet av dag. Tiden bare forsvant. Men la meg sitere noe fra et notat jeg nettopp har funnet. Det er fra lørdag 2. november 1963.
”Noen er hos meg. Det er Jesus Kristus. Han omgir meg på alle sider. Han bor i mitt hjerte. Opplevelsen er preget av visshet, klarhet og erkjennelse. Erfaringen er forenet med et ”minne” om at generasjoner har vært der jeg nå er. Jesus Kristus har vært hos dem også og forenet seg med dem. Han har tatt bolig i dem. Han har mettet også dem med den samme visshet og klarhet, – med den samme erkjennelse av den virkelighet som er ham selv. Jeg opplever ikke bare en dyp forening med tidligere slekter, men samtidighet også. Vi er alle til stede hos Herren og han hos oss i et evig nu. Vi er allerede satt med ham i det himmelske, etter Skriftens Ord.
Om noen skal forstå dette, må de ikke tenke på følelser, men heller på tro og kjærlighet.
Tro!
Kan noe menneske, utkastet i denne kosmiske usikkerhet, få del i noe større enn troen på Kristus? ”Herre, du Hellige Ånd, – som elsker Guds Sønn mer enn et stakkars menneske kan fatte – hold meg fast hos Jesus. Denne perle, som er Herren selv og troen på ham, er alt som kan eies for evig både på jorden og i himmelen. Og tilbedelsen av ham – av hans storhet, makt og herlighet – er alt jeg kan gi ham tilbake”.
Så langt er notatet som er datert 2. november. Jeg husker tydelig hva som hendte på morgensiden. Opplevelsen ble da avmattet og forvandlet seg til en åndelig livlighet. Jeg falt på kne og vandret deretter omkring i en rus av salighet. Et notat fra søndag 3. november, altså dagen etter, er slik:
”Jeg gråt lenge av glede etter denne opplevelse av Kristi nærhet. Jeg utøste min glede i bønn. Så voldsom var den hete som etterpå brant i mitt sinn at jeg bare med stor møye kunne lese Ordet. Jeg så på denne søndagens tekst (Joh. 10, 22-30) og ordene var så fulle av kraft og ansatte meg så voldsomt at jeg tre ganger måtte vende øynene bort fordi jeg kjente det som om jeg ville sprenges av glede.
I denne tilstand var en hel del av den mystiske erfaringen igjen i min sjel, i mitt indre, i mitt hjerte. Men den var uten sammenlikning sterkest i sin første stille form, da jeg både fysisk og åndelig holdt meg helt i ro. Da var den ren. Dermed har jeg ikke sagt noe negativt om bønnen, tårene, gleden og lovprisningen i fremmede tunger som fulgte denne morgen. Dette måtte komme.
Når jeg tenker tilbake på denne natten, så var vel dette det som kan kalles kontemplativ erfaring. Det var rester i den av meditativ Kristusopplevelse. Hele tiden holdt jeg bevisstheten festet ved den historiske Kristusskikkelsen. Innimellom så jeg ham. Selve erfaringen kom plutselig og overraskende. Men den har grodd fram i meg under lengre tid og bl.a. ved lesningen av Mauriacs ”Min tro”. Denne boken har fått min egen tro på Kristus til å blomstre. Jeg eier – og kan tale ærlig og oppriktig om dette – en dyp personlig tillit til Jesus Kristus. Jeg tror på ham. Jeg holder ”den kostbare perlen” i min hånd.
