Edin Løvås, Over Alt nr. 1 – 1992
Det sitter et tvilende menneske her hos meg mens jeg skriver. Og dette mennesket insisterer på at jeg straks skal gjengi innholdet i den samtalen vi har hatt, slik at andre kan få dra nytte av den. Det virker nemlig som om det vi har sagt til hverandre har vært til hjelp.
Det er en mann det gjelder, og han har levd i ganske mange år uten trosproblemer. Men en dag satt han på en liten restaurant med en kopp kaffe og en avis. Ved bordet ved siden av satt en ung pike. Hun var vakker. Det var noe rent og fint i hennes ansikt. Hun ga mannen et inntrykk av ærlighet og oppriktighet.
«Kanskje er hun kristen», tenkte han. Og deretter: «Kanskje er hun slett ingen kristen. Hun kan ha vokst opp i en familie og i et miljø som har vært renset for kristne tanker. Hun har også hatt en del negative opplevelser av kristne som har fått henne til å ta avstand fra troen. Da har hun ikke et personlig forhold til Kristus, og er hun ikke frelst. Og om så er, står hun like overfor fortapelsens mulighet.»
Denne tanken ble helt umulig for han. Tidligere hadde han reflektert over «den doble utgangen» på en mer teoretisk måte. Men da han tenkte på denne fine, unge piken og hennes evige skjebne, kom helvetesbudskapet tett innpå ham. Og tvilen begynte å gnage.
Noen dager senere var hun med på en forbønnstund for et sykt menneske. To av hans venner var med, en av dem var prest. De salvet den syke. De trodde. De bad inderlig og brennende. Men tilsynelatende hendte ingenting.
Dagen etterpå gikk han i tankene gjennom de mange gangene han hadde vært med om forbønner for syke, uten at noe hadde skjedd. Syke hadde også blitt helbredet, men de tilfellene da det virkelig var tale om et inngrep som ikke kunne forklares på annen måte enn som en gudommelig helbredelse, var ytterst få.
I flere dager gikk han å grunnet på dette. Levde han på en livsløgn? Han bebreidet også seg selv at han ganske ofte hadde vitnet om de få tilfellene om helbredelse og fortiet eller i hvert fall nedtonet betydningen av de mange tilfellene da folk ikke var blitt friske.
Det kom en tredje hendelse også, og den var den verste. Han fikk en tilfeldig samtale med en representant for New Age. Han visste ikke hvilken sekt eller religiøs retning det var tale om. Den andre spurte etter hans tro. Han svarte at det nære og fortrolige forholdet til Kristus, hadde inngitt ham en tillit til ham, og at dette var det viktigste element i hans tro. Hvorpå at den andre svarte at «på den måten kan man jo bevise nesten hva som helst.» En slik tillit hadde også han til sin guru.
Etter å ha fortalt dette, stirret mannen på meg med forskrekkede øyne. Men jeg smilte mitt profesjonelle sjelesørgersmil og satte meg godt til rette i stolen for at kroppsspråket i alle fall skulle uttrykke ro. Egentlig var jeg ganske engstelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si.
Deretter hendte det noe inni meg. Uten at jeg ba eller søkte i øst eller vest, etter en løsning, fikk jeg tak i noen ord. De står ikke i bibelen. Og det er mange år siden jeg kom over dem.
De finnes i en uttalelse av den store russiske dikteren Dostojevskij. Han kaller den en bekjennelse.
Slik skriver han:
«Jeg tror at det ikke finnes noe skjønnere, ikke noe dypere, ikke noe så dragende, ikke noe så sant, så modig og så fullkomment som Jesus Kristus. Ved tanken på ham blir jeg på nytt fylt med brennende kjærlighet. Og jeg sier til meg selv at hans like ikke bare finnes, men ikke kan finnes. Jeg sier enda mer: Hvis noen brakte meg beviset for at sannheten i virkeligheten ikke var hos Kristus, da ville jeg heller være med Kristus enn med sannheten.»
