Hvordan kunne man lyttet til Fosses oppsiktsvekkende foredrag? Hans ord ‘tonet’ som en indirekte tale om hans forhold til «mystikk» og stillhetens skapende kraft.

Da dette er sentrum i mitt liv og virke i retreat, bønn, åndelig veiledning og undervisning, skriver jeg. Først gjør jeg et forsøk på å gjengi essensen av det han sa. Så deler jeg fem spørsmål som nobelprisvinnerenes ord vekket i meg med tyngde.

Nobelprisvinnerens foredrag er en spesiell sjanger; den gjør rede for hvordan forfatteren skriver og hvorfor vedkommende ble akkurat forfatter. Begge spørsmål besvarte Fosse på en overaskende måte:

Artikkelforfatter Joachim Grün, forstander på Solåsen Pilegrimsgård, Son

Hvorfor? Han begynte å skrive fordi høytlesningen foran klassen gav ham redsler og en følelse av å tape sin stemme. Ved å trekke seg tilbake og finne et hemmelig sted inni seg «som bare var [hans]», kom ordene til ham og språket i det han begynte å skrive. Fosse beskrev dette stedet med et dikt av Olav H. Hauge, som «å vera barn og byggja lauvhytter i skogen, og så krypa inn i dei, tenna stearinlys og sitja der og kjenna seg trygg i mørke haustkveldar.»

Her i ensomheten fikk og får han talen om det uutsigbare, det tause språket som kjennetegner hans personlighet, hans åndelige vei inn i den katolske kirken og den kristne mystikken og hele hans forfatterskap. Alt begynte ved redselens svakhet, som blir til en stor, åndelig og skapende kraft. Ut av troskap til det som er hans, som han sa, ut ifra «det som er mitt». Da kunne vi ane noe av den drivkraften som svarer på «hvorfor» Fosse begynte å skrive og hvorfor han ikke lot seg rokke av den dårlige kritikken etter at de første bøkene ble utgitt. Men heller ikke skal «medgangen påvirke meg», var hans ord. 

«Hvordan» skriver han? Fosse skriver hele tiden ut av dette skjulte hemmelige stedet, som han ikke vet så mye om, men at det finnes, vet og erfarer han. Her kommer den «tause tale til ord», i det han «lytter til den teksten» som allerede er «ferdigskrevet der ute et sted, ikke i meg». Det «gjelder [bare] å skrive den ned før den forsvinner». Godt lyttende i og til stillheten, som i sine unge år til musikken, våger Fosse å si at man «bare i stillheten hører Guds røst». Det tause språket må få ord ved å skrives fram.  Når romaner, de mange ord «skriver seg selv», kommer ordene bare til ham. De flyter gjennom ham, -uten punktum-, som en strøm som bare blir ham gitt, noe han beskriver som det nærmeste man kommer lykke.

Fosse sier: «det er sikkert at jeg ikke ville utrykke meg selv, men heller kommer bort fra meg selv». Han ønsker ikke å «kommunisere» med «overtalende» «monologisk» «budskap», om så «religiøst eller politisk». Fosse vet og tror at det diktede, litterære kosmos ikke vil formidle noe, men har en «mening» i seg selv, fordi den har «sin egen væren». Mest taler en taus tale gjennom «helheten av et verk, den helheten må også være i hver minste detalj.» Som han selv sier: «kanskje jeg kan snakke om helhetens ånde».

Fosses poetikk, skrivekunsten hans, kjennetegnes av de mange, mange «pauser» og mange, mange «gjentakelser». Samtidig gjør hans minimalistiske stil, som bruker få mennesker, navn og scenografiske midler, det mulig å gå dypere og dypere mot «nuet». Slik kan de to Asle i «Septologien» være den samme og hele boken et «utpreget nå».

Fosse skriver ut av ensomheten, men har erfart å bli tatt imot av og i et fellesskap, som har blitt universelt. Sågar av noen som ville ta selvmord, men som skrev til ham at diktningen hans hadde reddet livet deres. Dette gjorde stort inntrykk på Fosse selv og han uttrykker deretter at diktningen kanskje også har reddet hans eget liv. 

Jon Fosse avsluttet foredraget med: «Takk til Gud».

Hva kunne mer overraske enn å takke Gud i en av akademienes lutre høyborger? Leser man langsomt gjennom hans ord så er hele foredraget preget av den kristne mystikkens vesen, ord og erfaringer, ja mange av dets ord lyser. Så trer egentlig hele foredraget fram som en beskrivelse av hans diktning som bønn. Kan vi ane konturene av litteraturens åndelige vitalisering? Det kan alene forfatterne, de som kjemper om og med ordene, gi oss svaret på. Vil flere inspireres til å oppsøke dette hemmelige, indre rom? Uansett vil hans nobelforedrag kunne sette enten et dypt, unikt kolon eller et begynnende nytt spor i norsk kulturhistorie, eller skulle man si «åndshistorie»? Alfred Nobels vilje var jo at denne prisen skulle gis forfattere som kunne ta litteraturen inn «i [en] mer idealistisk retning». I den grad det også omfatter retningen mot det guddommelige, så makter Fosse å ha en himmel over sin beskrivelse av menneskets ulykkelige elendighet.

Kanskje denne spenningen kan gi en ny troverdig «idealistisk retning»?

Nobelforedraget hans berører, ja, men beveger sågar. Den gjør lytteren nemlig årvåken, og slik vekker den utfordrende spørsmål som vi antakelig må leve lenge med før vi langsomt finner svar.

Fem spørsmål

  1. Jon Fosse ble katolikk og vedkjenner seg sitt forhold til mystikken, «mørkets lys», Meister Eckhard og enhetsmystikken. Vi protestanter finner den mystiske teologi først og fremst i den ortodokse og katolske kirken. Den har vist seg for mange, også meg personlig, som bønnens mest økumeniske vei. Særlig hvis kristen mystikk ikke løsrives fra den overleverte tro og Kristus. Kan vi som kirker og teologer inspireres av Fosse til å søke mer enhet med hverandre, ved å be, fordi Jesus ber om enhet? Slik kunne Fosse minne oss på det som forener oss usynlig allerede mest; at vi i troen er ett i Kristus (Joh. 17).
  2. Når den nyåndelige bevegelsen og New Age spredde seg for 40 år siden, ble oppdagelsen av kristusmystikken en vei/en utvei for meg og noen teologer. For våre protestantiske kirker var vel tiden ennå ikke inne. Teologien, f.eks i DNK men også i store deler utenfor, fortsatte langt på vei å forglemme og fortrenge denne erfaringsbaserte erkjennelsesvei. Bør vi ikke etter Fosse stille spørsmålet om tiden nå er moden for å la teologien og dets språk bli bevisst relatert til og beriket av taushetens kjennskap om Gud, som den kontemplative veien fører oss inn i? Selv tror jeg at det vil kunne forløse mye av den kritikken, som preget også Fosses avstandsfase fra kirken, og som har presset alt for mange bort fra kirken og Kristus.
  3. Det kristne arbeidet med stillhet, retreat og åndelig veiledning vil gjenkjenne og føle seg bekreftet av Fosse i mye som preger vår praksis i å hjelpe den enkelte, med alle sine sår, inn i det skjulte, indre rom. -Men har vi allerede søkt dyp kunnskap om den kristenmystiske tradisjon som bærer vårt retreatvirke, enten vi vet om den eller ikke? Hvorfor skulle ikke våre retreatsteder, helt i ånden til retreatbevegelsens far, Edin Løvås, la seg utfordre nå av Fosse til en bevisst forankring i og fortelling om kristusmystikken? -som gjør troen levende.
  4. Fosse sa nei til språkets makt med retorikkens egosentriske konstruksjoner, nei til denne viljen å forkynne monologisk overtalende med et budskap, om så religiøst eller politisk. Fosse la språkets maktbruk bort for å la den tause tale stå og tale for seg selv. Tankens stillhet sår tvil om språkets enerådighet som sådan. -Hvordan vil vi la Fosse utfordre vår retoriske misbruk av ordets makt, i hele samfunnet, men også kirken? Hvordan kan «forkynnelsen» og den tause bønn finne hverandre og la kirkens budskap igjen bli glad og livbergende, som lys i mørke.
  5. Som litt typisk for mange kristne mystikere ser vi også i Fosse sitt forfatterskap at dette hemmelige, tause rommet blir til flytende tale. Hvilken paradoksal erfaring: tausheten blir til de mange ord. – Kanskje det beste vi kan gjøre etter Fosses nobelforedrag er å lytte til Jesu ord om å gå inn i dette hemmelige indre: «Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg» (Mt 6,6). Kanskje det da kan skje at vi kommer ut av tausheten med levende ord, som gjenkjenner og skaper liv?

Jeg ønsker å takke nobelprisvinneren ved å reise disse fem spørsmålene. Som spørsmål ønsker de å ha den samme ånd i seg som Fosses forsiktige «kanskje», som han flere ganger brukte i foredraget. Ved å spørrende søke vil jeg la disse spørsmålene virke videre i meg og mitt virke.