Det hersker i dag en sjokkerende dødsbringende krig i Europa, og vi som Jesu kirke er kalt til å bringe fred. På den måten Jesus etter oppstandelsen alltid fremtrer: «Fred være med dere», slik skal vi troende også tre frem for hverandre i dag.

arm med tatovering

Foto: natalie-rhea-4QHuEm7ls_U-unsplash

I Bergprekenen gir Jesus et enestående løfte: «Salige er de som skaper fred, fordi de skal kalles Guds barn» (Mt 5,9). Veien til fred går gjennom forsoningen som strømmer fra korsets kraftfelt. Der forsonet Gud seg med oss, og nå skal vi leve selv i forsoningens tjeneste midt i verden. Den begynner i kirkene, menighetene og mellom kirkesamfunnene våre. Derfor må også den teologiske og åndelige ufreden mellom oss som kristne og kirkesamfunnene forsøkes å forsones. Dagens ufred forhindrer kirkens enhet og ifølge Jesu ord verdens mulighet å komme til tro.

Derfor ber Jesus: La de alle være ett for [..] da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg (Joh 17,20-23). At vi troende oss imellom ikke lever i forsoningen selv, har noen kalt kirkens største synd. Kan vi bestride det? Lever vi ikke sjokkerende behagelig med den økumeniske ufreden oss troende imellom? Kan kirkens ufred være delaktig, ja, være med å forårsake ufreden i verden, nå også i Ukraina? Ja, mye taler for at kirkens ufred er sammenvevd med alle de politiske krefter som vil heller krig, på begge sider.

Lytte og tale

Europa er ikke bare i en fysisk krig mot Russland, men også åndelig. I Norge, ikke minst lengst nord i landet, viser det seg nå en dyp fiendtlighet mot den ortodokse kirke i Russland. For ca. syv uker siden rystet ordene til den russiske metropolitten Mitrofan fra Murmansk oss, da han støttet krigen og gav den teologisk legitimering. Vår gamle Adam og Eva vil reagere på slike nesten fiendtlige ord. Noe i oss vil «slå» tilbake, eller fordømmende ta avstand. Men vi vet at hverken den fysiske krig eller den åndelige kan overvinnes uten at begge parter søker å komme hverandre nærmere. Vi må møtes for å lytte og tale, og ønske å forstå den andre. Freden har vi i Jesus Kristus midt iblant oss, og Jesus er midt iblant oss.

Derfor er det meget beklagelig at samarbeidsrådet for «Kristne Kirker i Barentsregionen» stanser all virksomhet på grunn av krigen i Ukraina. Å ville invitere dem til samtale betyr ikke å støtte den russiske kirkens aggressive talsmenn, men møte også «teologisk aggresjon» i fredens ånd. Hvem ellers kan gå inn i det, og kan gå forut enn kirkene. Hvis kirkene «straffer» den russiske kirken med kontaktavisning, så reagerer vi på politikkens og verdens vis. Møtes vi heller «på tross», så gir vi Jesus Kristus selv en mulighet til å skape omvendelse ved å møte oss i hverandre. Hvorfor følger kirken politikkens maktlinje, og ikke vår Herres fredsvei?

Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut

Jeg tar her til ordet for kirkens mulighet å skape fred i det Luther ville ha kalt det «høyere regiment», ikke det politiske – «verdens regiment». Det politisk/verdslige regiment er overlatt til våre politikere, og her kan sågar motstand med «mot-vold» til tiders, som nå i Ukraina, være nødvendig. Men er det rett at dette samtidig skal «politisere» kirkene slik at vi ikke kan søke fred, som ifølge Jesu ord sier verden ikke har? Nei, vi troende har en mulighet, som gjerne åpner seg lenge før det politiske regiment er klar for det. Dette gjelder i alle fall den ufreden vi har i- og mellom våre kirkesamfunn, så lenge de stridende parter i kirken, nå den lutherske og ortodokse kirken, bekjenner den felleskristne tro. Jesu bønn forplikter oss til å oppsøke og invitere hverandre som gjester. Selv om vi kan fornemme fiendtlighet fra hverandre, så er vi med Jesu ord om å «elske våre fiender» også formanet til søskenkjærlighet på tross av alt. Håpet på fred avkrever oss en ydmykhet, som er villig til å se våre egne synder som medskyldige i vår motstanders synder. Så lenge vi bare hisser oss opp over de ortodokse kirkeledernes selvgodhet, ser vi ikke vår egen selvgodhet. Da forblir døren til forsoning stengt. Ja, den ortodokse kirke kan vise en hardhet, og kanskje særlig den russiske, som kan skremme. Men «den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.» (1. Joh 4,18).

Økumenisk forsoning går gjennom korsets smerte. Det går gjennom de sår vi har- og utsetter oss for ved å lytte til våre fremmede søsken. Vi må åpne oss for de andres trosidentitet, som i noen tilfeller kan være anstøtende. Bare ansikt til ansikt kan forsoningen gjennom selverkjennelse og omvendelse til Kristus midt iblant oss, bli gitt oss. Det kan vi våge i korsets, forsoningens rom. Om ikke vi tør dette, så blir kirkene bare del av den ondes spill, som alltid skaper uforenelige og til slutt like onde grøfteposisjoner.

Dialogens vei

Når jeg som ung teologistudent vandret på Athos, den ortodokse kirkens klosterøy, gjorde jeg noen av mitt livs mest spenningsfylte erfaringer. Det meste gledelige var det lysfylle møtet med en eremittmunk. Det mest provoserende på samme tid var møtet med et klosterflagg med ordene: «Ortodoks eller døden». Jeg hadde også noen rystende samtaler med munker, som var åpne, men konfronterende. Siden denne erfaringen har min vandring mot den ortodokse teologien, liturgien, kirkemusikken og ikke minst dets åndelige liv fortsatt. Den har beriket meg dypt, rystet og korrigert min vesterlandske lutherske, protestantiske identitet. Den har utvidet troens kosmos så meget at jeg bare kan ønske alle vi kristne i vest ville åpne oss for den ortodokse kirken. Da ville en ny økumenisk vår kunne komme over oss. Kanskje begynner den i Nord-Norge? Det er bra DNK-preses deltar i dialogen med den ortodokse kirken i Kirkens verdensråd. Spørsmålet er om den lokale forankrede dialogen langs vår felles grense kanskje er den viktigste å gjenopprette?

Veien til våren går gjennom vinteren, og det kan ta lang tid før søskenkjærlighetens varme kommer tilbake. Kanskje er det meningsfylt at ikke minst Nord-Norge med sine røtter i den ortodoks tjeneste fra russiske misjonsmunker, aksepterer kulde. Utholder den, men ikke ved å øke avstanden, men ved å oppsøke og be den andre om besøk og inn i varmen. Kanskje Norge i bønn og en ærlig, om så smertefull samtale med våre ortodokse søsken, kan erfare at Kristus midt iblant oss gir oss sin fred. Dette fordi det er i fellesskapet selv, ved å komme sammen, at Jesus Kristus er midt iblant oss, men da må vi åpne oss, og søke den andre. Da ville kirkene kunne begynne på en vei mot forsoning og fred, som verden, Russland, og ikke minst Ukraina sårt roper etter.

La oss be om en ny økumenisk bevegelse mellom våre kirker, og for dem som har ansvar for slike møter og samtaler. Ta ansvaret!

Joachim F Grün, sommeren 2022.