Vårt Land (VL) presenterte i et intervju med meg 27.juli 2022, Johanneskretsen (JK), et ordofelleskap for prester, som en del av kirkens mannsarbeid. 

Avisens framstilling har dannet den usanne fordom at JK var negativ rettet mot kvinnelige prester. Det ville vært et selvskadende tapsprosjekt med sårende konsekvenser. Vi vet om den lidelsen kvinneprester delvis fortsatt bærer og ønsker å leve i barmhjertighet.

nærbilde av person

Joachim F. Grün, forstander og daglig leder i Peterstiftelsen

Har VL nådd sitt eget formål om “å bygge bro mellom mennesker, tro og tanke”? JK beklager avisens fremstilling. Særlig andres reaksjoner, fra kirkens ledelse, preses, noen biskoper, TF, presteforeningen og til slutt NRK tyder på at noen anser JK som en «konservativ fare» for DNK. JK kunne da betraktes som noen av DNKs «siste mohikanere», som skal utdrives slik indianere, som en tapende minoritet. Takk til Eyvind Skeies varme ord, som også vi oppfattet som en støtte (11.08.22, vl.no).

Ingen maktagenda – «imot». JK har intet skjult formål, og kjemper ikke «imot» noen i kirken, men «for» – nemlig de «troendes apostoliske enhet». Dette gjøres konkret ved å lære selv å be og dernest søke troens fremtidige enhet, som ifølge Paulus er målet for Kristi legeme, kirkens vekst (Ef 4,12f).

Vårt positive formål – «for» beskrives i JKs stiftelsesdokument slik: Å «fornye en apostolisk rotfestet ordinasjon og leve i dette løftet, slik at enheten i DNK og med de andre kirkesamfunnene fremmes. Vårt håp er enhet rundt vår Herres bord, for at verden skal tro – jamfør Joh 17,21». Vi vil oppdage og leve en Johannes-spiritualitet (se https://johanneskretsen.wixsite.com/johanneskretsen), en vei til enhet.

Er vi konservative? Noen vil kanskje personlig si ja til det. Som fellesskap forplikter Jesu ord oss «til å holde alt», ja til å «bevare» (latin: conservare). Vi bruker gjerne «trofasthet» for det andre kan kalle «konservativ». Ja, i JK har DNK noen prester igjen, som ikke kan si fullt ut ja til kvinneprester – andre av oss sier ja. Vi holder ut med hverandre- og med vår samvittighetsbinding. Ellers føler vi oss alle forpliktet til et varmt kollegialt samarbeid i DNK. Det ber vi også for oss selv om!

To veier mot enhet. Vi som Johannesbrødre vil ikke kjempe for den rette læren uten å leve og hvile i et personlig åndelig liv. JK vektlegger derfor bønnens vei, retreat, skriftemål, meditasjon, åndelig veiledning, Kristusmystikken. Samtidig søker vi den apostoliske vei. Den fokuserer på Guds ord og den felles kristne tro gjennom alle tider og inn i framtiden. Disse to veiene hører sammen som sannhet og kjærlighet. Vi tror at Jesu bønn om enhet forener dem.

Den ødeleggende skillelinjen mellom “konservative” og “liberale” har skapt nesten fiendtlige polarisasjoner. Den har satt seg fast til og med rundt nattverdbordet, selv om dette ikke ofte kommer til syne. Ja, denne skillelinjen var nødvendig i sin tid, men JK spør: Skal denne polariseringen bestå for alltid, eller vil- og kan Kristus forsone også oss? Vi sier ja til å søke forsoning i DNK uten å svikte sannheten. Forplikter ikke Kristus oss til det så lenge «liberale og konservative» bekjenner samme trosbekjennelse?

Kristus i sentrum og i den andre. Kan vi begynne å søke sammen dypere inn til Kristus i sentrum, istedenfor å trekke den andre part over til vår side? Kan ikke Kristus møte oss i den andre, kanskje også i noen som vi forventer å være «konservativ eller liberal»? Kan ikke da Den Hellige Ånd la troens framtidige dypere enhet vokse fram, som Paulus ser som målet for Kristi legemet, kirkens vekst (Ef 4,12f)? Hvis Kristus vil møte oss i den andre, bør ikke vi da invitere og samtale? Er ikke Kristus i den som bekjenner vår felles tro?

Svarer vi «ja» på disse spørsmål «risikerer» vi å få håp om at en ny dialog kan begynne. Årets bønneuke for enhet gir håp. Jesus sier at den som ber-skal få!

Omvendelses-dialog. Kan en slik dialog lykkes uten at vi «omvender» oss selv og sammen til Kristus? Veien til enhet er umulig uten at vi sier ja til å leve i bot over vår kirkes splittelser og våre egne bidrag. Å omvende oss gjør oss selvkritiske og da legges en forutsetning for dialogen. Siden reformasjonsjubileet i 2017 ber vi i JK en omvendelses-bønn hvor det også heter: «Send omvendelsens Ånd til vår kirke, og begynn i dag med meg!» Vi som vil og må bevare den overleverte lære som troens sannhet, må vel også samtidig bevare kjærlighet til de vi må oppfatte som vrang-lærende søsken? Da vil vi alle kunne stå sterkere imot fristelsen til å godta uenigheten som uforanderlig istedenfor å søke forsoning og dermed den korsfestete. Kristus er jo såret også for våre fordømmende og sårende polariseringer. Han venter på oss!

«Dialog-vilje» i DNK? Denne dialogen har ikke ennå begynt, men Den Hl. Ånd gir håp og da kan vi begynne å rydde veien for å nå ditt. Håpet blir bare virkelig hvis det danner vilje. Dialog-viljen har vi savnet hos DNK`s ledelse i over 10 år. Vi har ofte banket på samtaledøren, men det var bare i 2012 vi fikk en positiv respons fra Bispemøtets første preses. Kan ikke konservative prestekandidater også bli hørt og vist respekt og få et tilsagn om å ha livsrett, et rom, som gir forutsigbarhet?

Eller skal vi behandles som DNK`s «siste mohikanere»? Kirken har allerede de siste to årene tapt noen hundre presteårsverk. Kanskje kirkens ledelse kunne invitere tilbake og vise vilje til å fortsette dialog? Kan vi ikke nå i januar be om at en omvendelses-dialog tar til?