Vårt Land (VL) presenterte i et intervju med meg 27.juli, Johanneskretsen (JK), et ordofelleskap for prester, en del av kirkens mannsarbeid. Avisens framstilling har dannet en usann fordom, nemlig at vårt felleskap var negativ rettet mot kvinnelige prester. Det ville i Dnk og Norge vært et tåpelig tapsprosjekt med uheldige selvskadende og sårende konsekvenser.

Bakgrunnsinformasjon om artikkelforfatteren: Leder i Peterstiftelsen, Joachim Grün, grunnla Peterstiftelsen i 1987. Han opplevde at Gud kalte ham til å jobbe for enhet for det enkelte med Kristus og for den verdensvide kirke. Denne teksten er også skrevet av Grün med dette kallet og Peterstiftelsens visjon for øyet; å hjelpe den enkelte til enhet med Kristus, for å forvandles i Kristi Ånd og bli ett med de andre Kristustroende kristne. Det endelige målet for enheten i Kristus er at Gud skal bli alt i alle. Apostelen Peter symboliserer kirkens fjell, troens urokkelige apostoliske grunn. Peter symboliserer enheten. Derfor navnet “Peterstiftelsen”, som skal i alle virksomheter, blant disse «Solåsen Pilegrimsgård», arbeide i samsvar med Jesu siste bønn i Joh. 17.20-23, for den kristne synlige enhet. Joachim Grün er også nestleder i Johanneskretsen.

nærbilde av person

Joachim Grün

Avisen gjør sin oppgave når de dekker aktuelle saker i kirkelandskapet, men VLs plattformer har også sine begrensninger til å kunne nå avisens eget formål om “å bygge bro mellom mennesker, tro og tanke”. Som nevnt opplever jeg at fremstillingen avisen og andre gav JK i den etterfølgende polemikken ikke var riktig.

Jeg prøver derfor rette opp igjen noe av den skjeve fremstillingen fra i sommer, og inviterer heller til en videre dialog som primært skjer utenom Vårt Land sitt forum.

Usann. Reaksjonene på intervjuets framstilling fra kirkens ledelse, preses, noen biskoper, TF, presteforeningen og til slutt NRK, tyder på at man anser JK som en «fare». Konsekvensen ville da være at JK oppfattes som noen av Dnks «siste mohikanere», som må drives ut som en tapende minoritet. Takk til Eyvind Skeies støttende ord som han delte blant annet i VL (11.08.22, vl.no).

Ingen maktagenda. JK har intet skjult formål, og kjemper ikke «imot» i kirken, men «for», nemlig de «troendes apostoliske enhet», konkret ved å lære å leve et bedende, åndelig liv, og søke den kristne tro i fortid og fremtid som vil forene oss.

Samtidig hilser vi velkommen dem som arbeider kirkepolitisk for struktur og valglister i Dnk, f.eks Frimodig Kirke og Bønnelisten. De kan bidra til at livsretten for «konservative» prester og menigheter i Dnk overlever. Uten de «konservative» i kirken kan vi jo ikke nå enhet med hverandre hverken i Dnk eller økumenisk.

Vårt positive formål beskrives i JKs stiftelsesdokument slik: Å «fornye en apostolisk rotfestet ordinasjon og leve i dette løftet, slik at enheten i Dnk og med de andre kirkesamfunnene fremmes. Vårt håp er enhet rundt vår Herres bord, for at verden skal tro – jamfør Joh 17,21».  Veien til enhet finner vi særlig hos apostelen Johannes og i det vi kaller Johannes-spiritualitet. Les gjerne vår hjemmeside. (https://johanneskretsen.wixsite.com/johanneskretsen)

Enheten er kirkens framtid, fordi Jesu ber om den, bønnhører Gud Fader sønnens bønn. Dets formål er at «verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17, 21) Kan en oppsplittet og ikke forsonet kirke være et troverdig vitnesbyrd for verden? Må da ikke alle som fortsatt lar seg sende av Jesus for å vitne om han som Guds sønn, ifølge Jesu egen bønn søke enhet med alle kristustroende?

På to veier mot enhet. Vi som Johannesbrødre vil ikke kjempe for den rette læren uten å leve og hvile i et personlig åndelig liv. JK vektlegger derfor bønn, retreat, meditasjon og åndelig veiledning, og vi er sammen om å søke veien mot større apostolisk trofasthet i Guds ord og den felles kristne tro gjennom alle tider. Fortsetter vi å splitte disse to veiene opp, så blir det ikke mer enhet i Guds folk.  Det hører sammen som sannhet og kjærlighet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På to veier mot enhet: Man kan ikke kjempe for den rette læren uten å leve og hvile i et personlig åndelig liv.

Konservativ eller apostolisk trofast? Det sistnevnte blir ofte misforstått som «konservativ», men vi spør faktisk om ikke tiden for den gamle skillelinjen liberal-konservativ renner ut, og hvordan denne splittelsen kan forsones. Vi ønsker å bidra til det ved å være trofast mot Jesu oppdrag, som han gav apostlene ved utsendelsen: å «lære dem (mennesker) å holde alt jeg har befalt dere». (Matt 28,20) Ved å bevare den overleverte troen blir vår egen tro fast. Vi mener at trofasthet beskriver bedre det som tidligere bli kalt «konservativ». Men det å ville bevare (latinske ord for å bevare er con -servare) forkastes ofte i seg selv som «konservativ». Men forkaster man da ikke Jesu sendelse?

Enhet – to «Kristuspunkter»: fra og til Kristus. Først er enheten gitt, idet Jesus selv lever i trinitetens enhet. Den er gitt oss i Den Hellige Ånds virke, men Jesu bønn forplikter oss å samvirke, fra og til Kristus. Enheten er ikke bare å finne i apostolisk fortid eller urmenighetene. Jesu ord om «holde alt» er det første holdepunktet for sann tro. Men det gjelder to Kristuspunkter, den i fortiden og likeså mye også den i framtiden. Paulus beskriver det ved å henvise til Jesu legemet i vekst, som «bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds sønn» (Ef 4,12f). Den «sanne økumeniske prosess» inn i framtiden er del av Jesu og legemets vekst.

Hvordan kan vi i fremtiden nå frem til denne vakre enheten i Jesu legeme? Skjer ikke dette i det de forskjellige delene av Jesu legeme forholder seg aktivt støttende til hverandre? Dette må vel ikke minst skje ved å søke forsoning der man konkret lever i en kontinuerlig lyttende økumenisk dialog.
“Konservative” kan trolig bidra til å bevare den overleverte lære, mens “liberale” kan styrke fremtidens forandring av troen. Denne ødeleggende skillelinjen mellom “konservative” og “liberale” har skapt uforsonede polarisasjoner og fordømmende avstand uten virkelig å møtes, besøke hverandre og se hverandres ansikt.

Sårbar dialog – praktisert som «sannheten tro i kjærligheten» (Ef 4), ønsker vi i JK selv å leve og fremme. Ved å møte Kristus i den andre part, f. eks den vi kanskje holder på å tolke som «liberal», kan Den Hellige Ånd la det vokse fram i oss en troens framtidig dypere enhet. Så lenge den andre ikke bekjenner seg som ikke-troende må vi møtes som søsken, fordi Kristus kan da møte oss i den andre. Selv om vi ikke synes om den andres teologi, kan vi lytte til hverandres erfaringer, og bli kjent med hverandre som søsken. Vi kan stille lyttende og sårbare, og sammen kan vi møte Jesus den korsfestete midt iblant oss.

Troen og kirken skal kunne fornyes ved at våre gudsbilder fordypes. I JK sier vi ja til at vi alle «erkjenner stykkevis» (1. Kor 13,12) og er derfor åpen «for ny gudserkjennelse, som kan korrigere og utvide våre gudsbilder» (fra JKs stiftelsesdokument).

Skjermbilde av hjemmesiden. https://johanneskretsen.wixsite.com/johanneskretsen

Det vil skje hvis vi lytter til hverandre og sammen søker framtidens trosuttrykk i kontinuitet, og ikke motsetning til fortidens overleverte tro. Ellers ville vi bare ha oss selv og vår tid for øye og miste evnen å skjelne ånder og kunne fanges av en falsk enhet. I verste tilfelle bygger vi da et nytt synkretistisk Babels tårn.

Vi i JK har kallet å holde Kristi ord trofast fast, samtidig med troens vekstmulighet som forandrer kirken. Vi vil fremme og selv leve i denne sårbare samtalen, som regner med den Hellige Ånds mulighet, med Guds eget virke. Da vil Gud forandre oss selv ved å lytte til den andre, og se Kristus i den andres ansikt. Er ikke det Guds vilje? Kan vi da vegre vår vilje til dialog?

«Dialog- vilje» også i Dnk? Denne viljen har vi som «konservativ bort-stemplede» savnet i Dnk. Vi har måttet banke på samtaledøren hos Dnks ledelse i mange år, og har bare fått noen få møter. Vi har ikke fått trygghet på å være respektert og villet, ingen konkrete tegn på livsrett for «konservative» i et ordnet rom, hvor arbeidsretten også tar hensyn til oss som minoritet. Det har skapt en stor tvil hos mange av oss om vil og fortsatt er ønsket som prester og prestespirer i Dnk. Spørsmålet er om et hverts individ teologiske samvittighet skal respekteres med alvor, og ikke bare reduseres til privat mening og syn og dermed avsannes?

Forum. Riktignok før sommeren møttes representanter fra Johanneskretsen, Frimodig Kirke og Dnk med blant annet preses til stede for samtale. Dette kan i beste tilfelle bli starten på et dialogforum som er sårt savnet. Et forum hvor kirkens ledelse, preses, biskoper, MF, TF, presteforening, Frimodig Kirke med flere kan være med. Et forum hvor man i større ro og forståelse for hverandre kan legge fram sine teologiske overbevisninger, og lytte til hverandre og Gud.

Vi spør om det først og fremst er gjennom en slik dialog at man kanskje kan komme frem til fornyet enhet og større forståelse både om arbeidsrett, samvittighet og teologi? Eller om det siste må først på plass for at håpet på en lang rolig teologisk dialog kan åpne seg? Den finner ikke sted i aviser og mediene, den kan ikke erstattes av kirkepolitiske flertall avstemninger. Ellers blir teologi omgjort til politikk, slik det har skjedd mange ganger. Bare i det sårbare møte ansikt til ansikt kan denne troens åndelige dialogen skje, og denne dialogen har ikke ennå begynt! Til denne samtalen trengs det også de såkalte «konservative», Frimodig Kirke og dets unge og Johanneskretsen.

Økumenisk bro eller fadese? En katolsk professor fra Sverige sa for noen år siden at det nå ikke lenger fantes noen teologer/prester i Sveriges «statskirke», som kunne forstå dem og samtale med dem. JK vil være med å bevare dette rommet i Dnk for en slik samtale. Da må ikke kirkeledelsen, det administrative, demokratisk valgte kirkemøtet og heller ikke de akademiske institusjonene “bannlyse” oss få som er igjen slik som det oppleves å ha skjedd i så mange år. Det vil bli et stort tap for Dnk. Ja, allerede har vi de siste to årene i Dnk gått tapt mange hundre arbeidsår ved presters avgang. Iblant oss er det også unge mennesker som har blitt- og blir så hard utsatt for sin trossamvittighet at det har sluttet. Blant dem er det også “prestespirer” som ikke våger å søke jobb i Dnk etter de siste års vedtak. Det er ikke bare et stort hull i rekrutteringen for Dnk, men også en økumenisk fadese. Disse representerer faktisk stedfortredende for det de fleste kristne i verden tror og praktiserer. Derfor er vi i JK med på å danne brohoder for en økumenisk bro, som kirkeledelsen for tiden er med å rive ned. Dnk trenger økumeniske broer, ikke bare røde løpere og konferanser! Vi er bekymret for at ledelsen i Dnk kan velge den svenske kirken sin politiske ekskluderingsmodell. Da vil håpet være ute for Dnk.

Hva støtter Jesu bønn om enhet mest? Kvitte seg med Dnks siste mohikanere eller å begynne den sårbare dialogen?

Joachim F. Grün, oktober 2022.
Artikkelforfatter vil om litt “legge nye brohoder” til den sårbare dialogen, og se på to nye lærestrider mht kjønnskampen og dets forsoning i Kristus, som en vei til fornyet enhet.