Ordet hospice (uttales hospis)  kommer fra latin: hospes – et ord som betyr både vert og gjest. Det ligger til grunn for våre ord hospits, hospital og hotell.

Av: Johan Arnt Wenaas

Ordet oppsto i middelalderen i forbindelse med gjestfrihet for pilegrimer og andre som vandret langs veiene. Det handlet om en gjestfrihet som er foreskrevet i Det nye testamente – og i kirkene og klostrene fikk pilegrimene mat og husly. Etter hvert kom betydningen «omsorg for syke» inn. Mange av vandrerne var syke og måtte tas hånd om. Og mange møtte døden der.

Det moderne hospice kjenner vi fra England på 1960 – tallet – der den kjente legen Dame Cecily Saunders startet St. Christoffer hospital – et sted der de som hadde fått en diagnose som innebar en dødelig sykdom, kunne tilbringe den siste tiden. Atmosfæren av omsorg, lys og håp, samt en smertebehandling som lettet den sykes plager, gjorde stedet kjent verden over. I dag finnes det hundrevis av slike hospice – og også i vårt naboland Danmark er det i alt 20 stykker. Men Norge ligger etter – vi har bare 4 – det meste kjente er Lovisenberg i Oslo – knyttet til Lovisenberg diakonale sykehus og Diakonissehuset. En avlegger av dette finnes på Hamar – også det knyttet til Lovisenberg.

De fleste av dem som dør i Norge i dag avslutter sitt liv på et sykehjem – men svært mange dør også på sykehus. Begge deler vil fortsatt være naturlig – mange trenger en oppfølging i siste fase av livet som bare kan skje på slike institusjoner. Men det er et uttrykt ønske fra mange om å få lov til å avslutte livet sitt hjemme – sammen med sin kjære og i kjente og trygge omgivelser. Det de fleste engster seg for er at smerter og plager skal gjøre det uutholdelig.

Samtidig har den som befinner seg på siste oppløpsside i livet behov for mere enn smertelindring. En tenger ro og fred, god omsorg både for kropp og sjel, hjelp til å snakke om sin situasjon og sine følelser, – og kanskje hjelp til å forsone seg med sine nærmeste – eller kanskje til og med planlegge sin egen begravelse.

Mange skjønner også at det viktigste kanskje ikke er å få leve noen få uker eller måneder til ved hjelp av smertefulle behandlingstiltak –men at den siste tiden kan bli en god og fredelig tid der en får hjelp ril å akseptere det uunngåelige.

Det finnes slike steder – de kalles hospice. Dette kan være et supplement til både sykehjem og sykehus. Begge steder gjøres det mye for å være til hjelp for terminal syke – dvs. syke som har kort tid igjen å leve. Men en sykehusavdeling er ofte altfor hektisk og aktivitetspreget til å gi ro og harmoni rundt et dødsleie. På et sykehjem vil nok ofte hovedpoenget bli å gi adekvat smertebehandling og dette er både viktig og nødvendig. Men et hospice vil på en helt annen måte kunne gi en helhetsomsorg der alle sider ved pasientens situasjon blir tatt vare på.

Noen kjennetegn på hospice: Det er en institusjon som ligger atskilt fra et sykehus. Det skal være vakkert og funksjonelt. Det skal være fredelig og harmonisk. Alle pasienter skal ha sitt eget rom der deres ønsker blir ivaretatt så langt som mulig. Det skal være god tid til samtale og rådgivning. Pasientens nærmeste familie blir også ivaretatt og blir sett som en ressurs – ikke et problem. Atmosfæren skal være lys, omsorgsfull og inspirerende. Det skal være tilbud av kulturell og musikalsk art for dem som er frisk nok til å nyte godt av det. Det skal være høy kvalitet på smertebehandlingen og personalet skal være bredt tverrfaglig sammensatt. Det kan også være tilbud av sosial art som frivillige står for. Sjelesorg og samtale om eksistensielle spørsmål er et selvsagt tilbud. Men det er pasientens ønske og behov som er avgjørende. Under det hele ligger en respekt for det menneske som nå skal ta fatt på det siste veistykket i livet alene. Hun og han skal selv få bestemme over sitt liv helt til siste slutt.

Vi trenger flere slik tilbud her i landet. De skal være supplement til de mere tradisjonelle som vi allerede har. I årenes løp er også hjemmebasert hospice blitt et viktig alternativ. Franciskushjelpen i Oslo er et slikt (oppkalt etter Frans av Assisi) som bidrar til at stadig flere kan få dø hjemme. I tillegg til dette kan det være viktig med et dagtilbud – der pasienter som fortsatt er i stand til det, kan komme på et senter med sosiale tilbud, samtaletilbud, undervisning og rådgivning – både for pasienten selv og hans familie.

Det er nå planer om et slikt tilbud i vårt nærområde. Peterstiftelsen – som er en pilegrimsgård og et retreatsted i Son – beliggende på den vakre Solåsen – har en stor eiendom på 25 mål. En del av denne eiendommen ønsker Peterstiftelsen å stille til disposisjon for et hospice. Beliggenheten tilfredsstiller de høyeste kvalitetskrav en kan sette for et slikt formål. Det er nå etablert en stiftelse med navnet Hospice Solåsen, det er vedtatt vedtekter og det arbeides med å beskrive en modell for virksomheten. Det er et sterkt ønske om at lokalmiljø, privatpersoner, bedrifter og organisasjoner kan fatte interesse for et slikt tiltak og være med på å bære det frem.

Hospice Solåsen må i hovedsak være basert på offentlige driftsmidler – dette for å sikre høy kvalitet og langsiktighet og forutsigbarhet. Men det vil være avgjørende viktig både med private gaver og frivillig innsats som kan bidra til «det lille ekstra» – og som sikrer det aller beste resultatet. Hospice Solåsen skal være for alle som trenger dette tilbudet – og nedslagsfeltet blir primært Folloregionen og Østfold fylke.

Hospice Solåsen er et diakonalt tiltak – dvs. at det har sitt utspring i den kristne tro, verdigrunnlag og menneskesyn. Men i likhet med andre diakonale tiltak som Kirkens Bymisjon, Lovisenberg og Diakonhjemmet er det åpent for alle uansett livssyn – og alle er velkommen og blir møtt med dyp respekt. og det blir lagt til rette for at alle blir betjent slik de ønsker- også de som kommer fra helt andre religioner. Det drives ikke misjon eller evangelisering i en helseinstitusjon – heller ikke på hospice.

Vi har et ønske om at institusjonen skal ha en åpen dør mot lokalsamfunnet og vi vil etablere en venne – og støtteforening etter hvert.

Ennå er mye uklart – men vi har begynt på en prosess som vi har stor tro på. Det kan hende vi starter med et hjemmebasert hospice – fortsetter med et dagtilbud – og så til slutt bygger et klassisk hospice med 10 – 12 senger – noe som etter internasjonal erfaring er nok til å betjene en befolkning i overkant av 100 000 mennesker.

Det viktigste er at mange stiller seg bak visjonen om å gjøre det best mulig for dem som skal dø – og som i motsetning til de fleste av oss har fått beskjed om det. Vi andre later jo ofte som om vi skal leve evig her på jorden – og det er nokså komisk sier Jostein Gaarder – når vi egentlig vet at vi bare skal være her en kort stund! Men de som har fått denne beskjeden fortjener all vår støtte og omsorg – og vi har en forpliktelse til å bidra til at den siste tiden blir en så god tid som mulig. Hospice er en måte å bidra på.