”Se, nå jeg skaper noe nytt, merker dere det ikke?”(Jes 43,19). Slik spør Gud oss iblant. Ja, det skjer noe nytt i Norge. Bønnen og dets nettverk er i tydelig vekst. Og langsomt, men sikkert, oppdager vi at bønn og faste til visse tider hører sammen.

Fastens gjenoppdagelse i vårt land?

Ja vi innser at det å forsake er del av vårt ”lovprisningsoffer”, at vi iblant bare kan be rett når vi også er villig til å gi opp noe. Gud elsker en glad giver (2 Kor 9,7). Det er gleden som viser veien og som har det siste ordet også når vi forsaker noe vi ellers med god samvittighet unner oss.

Når vi frivillig gir avkall for å kunne be, gjør vi det fordi bønnen er mer kostbar enn f. eks. å spise god mat eller se TV eller noe annet. Faste kan være så mangt. At vi i 2011 i det Nasjonale Bønneråd for første gang oppmuntrer hele Guds folk til å bli med i faste og bønn før påsken, det er noe nytt.

Flere og flere gjør gode erfaringer med faste. Ikke bare med den individuelle faste som enhver bestemmer seg for når det trengs. Den skal vi holde for oss selv som Jesus sier (Mt 6). Nei nå gjelder det Guds folks felles faste slik den i all tid har blitt praktisert i den store fastetid mellom askeonsdag og påske. Og den skal vi ikke holde for oss selv. Vi skal frimodig dele den, innøve den og vedkjenne oss den som noe godt. Mennesker skal se hvordan vi lever, og at vi også kan leve motstrøms. Det er alltid gledelig når Guds folk vender tilbake til den livsstil som Bibelen og den apostoliske tro har overlevert oss. Fasten gjenoppdages nå i alle kirkesamfunn.

 

Fasten i Bibelen og kirkens historie.

Guds gamle paktfolk fastet. Ikke minst sabbaten; det å legge ned arbeid og strev i tillit til at Gud har omsorg for sitt folk, og sette Gud i sentrum er en grunnleggende forsakelse. I GT leser vi ofte om faste. Johannes døperen fastet (Mk 2,18). Den åndelige høvdinne, Anna i templet, levde i faste og bønn (Lk 2,37). Jesus fastet i 40 dager og sier om sine disipler at de også skulle faste når han hadde forlatt dem (Mt 9,15). Ellers leser vi om fariseerne som fastet to ganger i uken (Lk 18,12). Det Jesus kritiserte ved deres fastepraksis er ikke selve fasten, men deres religiøse selvrettferdighet som de bygget på, og også det at de ikke kunne bryte faste eller sabbat for noe som er viktigere enn fasten i dette øyeblikk. Fordi Jesus ikke opphever loven, men oppfyller den må også den kristne faste ikke være rigid men tjene til å oppfylle det Gud vil her og nå. Men da er den også på sin rette plass.

Den viktigste innvending mot fastens falske bruk kommer fra Jesus i Mt. 6. Her kritiserer Jesus de som bruker faste i det offentlige rom foran mennesker med et ansikt som var preget av lidelse for å få ære. Derfor sier Jesus at vi ikke skal vise det for mennesker. Denne faste er den private, og en annen enn den Jesus bekrefter som den offentlige.

Det som ikke er vår fare i dag er at vi vil fortjene nåden med fromme gjerninger som fariseerne utøvde for å få lønn, noe som også Jesus kritiserer. Men faren for å skryte av fastens lidelser for å få sekundærgevinst hos mennesker, det kan også i dag være en fare. Derfor la oss være glade i våre offer, fordi Gud elsker en glad giver. Og la oss bære frem offer fremfor Gud og ikke fremfor mennesker. Men Jesus var også meget tydelig på at de troendes lys skulle skinne ”så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!” (Mt 5,16). I Norge har man ofte et unødvendig anstrengt forhold til å la det gode bli synlig. Man kan også misbruke det å ”skjule”, at man ikke gjør det gode, at man ikke faster i det hele tatt. Og det er vel vår største fare. Da slipper vi så vel offerets ubekvemhet, og man slipper å vedkjenne for mennesker en handling som kan virke utfordrende for samfunnets jantelov. Denne aksepterer ikke det å være annerledes, og det å skape ubehagelige spenninger.

 

I Guds folk

Paulus sier at han faster ofte (2 Kor 11,27), og i de første menighetene var faste en vanlig praksis, ikke minst ved viktige valg (Apg 13,2). I de kirkesamfunn hvor man har bevart fastens praksis er det en felles livsstil som preger de to store fastetider, før jul og påske, men også foran noen andre høytider og halv-fastedager.  En såkalt halv-faste, er en dag hvor man kutter ut noe mat. Dette kan gjøres på onsdagen, dagen da Herren Jesus Kristus ble forrådt, og fredagen, da han ble korsfestet. Man kan altså si at Jesus har fornyet, men ikke opphevet fasten, og at matfaste er en del av hans undervisning. Og det han sa skal vi undervise videre, og lære dem som kommer etter oss å holde. Det er en del av den apostoliske tro, og dermed også det kristne liv. Derfor er det så gledelig at faste nå kommer tilbake også til de protestantiske kirkesamfunn som i en viss forakt og overlegenhet har ment å kunne kvitte seg med forsakelsen. Det er ikke mange år siden man kunne lese i en kristen avis leggspark mot fasten, at den er ”et strengt matregime som verken har den appell eller den effekt man søker” og at den rette faste er bare det å sette ”undertrykte fri”. Alle som kjenner faste vet at den har effekt. Og faste har fått stor appell, kanskje mest utenfor de kristne menigheter, men den vil bare ha appell for de troende hvis den er rotfestet i bønn og gaver.

At fasten forsvant i store deler av vår lutherske kirke skyldes ikke Luther. I den ”Lille Katekisme” omtaler han fasten positivt. Riktignok avviser han faste som lovisk tvang og som gjerning for å oppnå frelse. Han kritiserer også i tråd med Jesus faste der den utløser åndelig hovmod. Men fasten forsvinner først i opplysningstiden, og heller ikke pietismen bevarte fasten som gammel åndelig livsform. Kanskje fordi den prekte mange andre forsakelser, og fremmet den typisk protestantiske arbeids-yrkesaskese hvor den enkelte ofret mye for å kunne arbeide og spare mer. Men i røyken av vår rikdom, psykologiens kritikk av forsakelsen og vårt lys på de mange ting har vi også nå kvittet oss med resten av yrkesaskesen, og da er tiden inne for å gjenoppdage fastens dypere røtter. Men før vi er i stand til det, trenger vi å rydde av veien enda en snublesten i vår gjengse tankegang, nemlig et falskt og dermed ikke sant alternativ.

 

Mot det falske alternativ

I en nyere bok om fastetiden ble det henvist til Jes 58 hvor vi finner den mest kritiske tekst mot den falske fasten i GT. Ofte misbrukes denne ved å danne et falskt alternativ. Så hevdes det ofte at fasten bare vil manipulere Gud, og at den er en flukt fra den egentlige faste, nemlig å delta i kampen for at de undertrykte får bli kvitt lenkene, noe som er et anliggende i Jesaja 58. Det er en viktig utvidelse av fastens betydning. Men man fordreier alt, og lager et falskt alternativ, når fasten fremstilles som religiøs inderlighet, mens det jo er det motsatte, nemlig åndelig kroppslighet. Det vet man når man har fastet. Ja det finnes falsk religiøs faste som Jesus og Bibelen forkaster, men han forkaster ikke selve fasten. Vi trenger dømmekraft for ikke å forkaste alt, bare fordi det også misbrukes, for å finne den rette bruk. Fasten som matfaste, kan hjelpe til at Den Hellige Ånds vilje skjer i våre kropper og gjennom dem i verden. Bare den gamle og den nye gnosis skiller ånd og kropp. Faste hjelper oss til det motsatte, å forbinde ånd og kropp.

Med Jes 58 kan man godt si at fasten vil ”sette fri”. Fasten har nettopp det som et hovedmål,

at vi selv og andre settes fri, får ”frihals” igjen som ordet frelse også oversettes med.

På denne måten blir vi igjen friere fra det som binder oss, for å kunne leve mer samlet med Gud for våre øyne. Hvor mye binder ikke mat-fråtseri, medie-fråtseri, fråtseri i ting og underholdning, og gjør oss bundet i forbruk og mammons markedskrefter? Hva kunne vi, og vår nærmeste familie ikke vinne av tid for hverandre og Gud, ved for eksempel litt informasjonsaskese i fastetiden?

Samtidig er det bl.a. overforbruket vårt som gjør oss ufrie, og det er også dette som fører til at vi gjør de fattige og undertrykte ufrie. Mye av det vi forsaker, kan jo direkte komme de fattige til gode. Derfor er denne fastedefinisjonen ”å sette fri” bra, hvis den ikke misbrukes som et falskt alternativ. Ja takk, begge deler, kan vi vel si: For det å arbeide for andres og egen frihet kan være fastens egentlige mål. Da er det en hjelp å la seg utfordre av våre økumeniske søsken som ikke har forkastet faste og som spør: ”Hvorfor vil dere alltid straks fokusere på å hjelpe de andre, men ikke la dere selv hjelpe av Gud til større frihet?”

Faste står fra gammelt av i en treklang med bønn og almisser. I fastetiden, slik den feires i mange av våre menigheter, er det bare eller helst almissene igjen, altså at vi gir en gave til de fattige og undertrykte. Det er bra, men nå går vi tilbake også til bønn og faste. Da blir det mye mer mening med å se fram til påske. All bønn, og det å forsake noe for Guds og min nestes skyld, og å gi en gave slik at det føles, alt det høre sammen, og står i livets tjeneste.

Faste har i kirken ikke noe verdi i seg selv. Bare hvis den frigjør fra verdens kvelertak, tjener vår neste, og til slutt lar Gud komme i sentrum, blir det den rette faste. Derfor hører den sammen med bønn, og det å bli friere til å gjøre godt mot andre (Matt 17,21).

Lengselen etter å faste?

Hittil har jeg prøvd å rydde bort usanne argumenter mot å faste, og gi innsikt i fastens apostoliske og bibelske røtter. For en del lesere og særlig dem som gjerne vil være med i den fornyelsen av den faste som nå foregår, ja for disse lesere er det kanskje bare å begynne!

Men for dem som vil komme mer på innsiden av motivasjonen vil jeg nå prøve å se på lengselen i våre hjerter etter frihet og lykke.

Med Jesus begynte Guds rike å spre seg. Men Jesus visste at det ikke kan vokse fram uten motstand. De krefter som står Gud imot er åndelig i sin natur. De kan feste seg i menneskets tanker og sinn, og slik virker de inn på psyke og kropp. Derfor må vi frigjøres fra dem for selv å bli frie slik at Guds rike kan spre seg.

Han beskriver troen, sjelens dypeste kraft, som et såkorn som kveles av ”bekymringene, rikdommens bedrag og de mange ting” (Matt 13,22). Alt det som rikdommen kan gi, og med dem de ufattelig mange ting, og våre bekymringer for alt vi ennå ikke har eller frykter å miste, alt dette kveler hjertene. Vi kan ikke unngå rikdommen i vårt rike Norge. Derfor er Jesu ord om det som kveler troen viktigere enn alt annet. Det gjelder vår frihet og lykksalighet. Forbrukets fangarmer ligger for det meste skjult og kveler desto mer uhindret. Sjelen har begynt å skrike i mange av oss. La oss høre godt etter i denne fastetid. Vekst har blitt vår hellige ku, alt skal vokse. Å få mer – det er begjærets innerste drivkraft, og det skaper stresset. Og ikke å få også det med meg, og eie også det som den andre har, og ikke ville ”føle seg utenfor” ved fortsatt bare….. det er jaget etter de mange ting som stenger døren til lykksaligheten. Jesus kaller det å ”ville det ene nødvendige”, eller søk først Guds rike så skal dere også få alt det andre dere trenger (Mt 6,33).

Å spise seg overmett inntil kroppen mister sin form og kvalmen stiger opp i oss, det er egentlig vårt kroppslige og åndelige dilemma som preger rikdommen. Vi overspiser oss av alle de ting, alle de bilder, alle de kropper, alle de klær, all den informasjon, alle de dyr, alt det kjøttet, alle de reiser og all den energi vi sluker. Og alt dette spiser vi med våre sanser. For våre kropper er det fråtseri, og overspisingen er kanskje det beste bildet for vår nød. Og derfor er matfaste kanskje det beste for de fleste å begynne med.

Alle de mulighetene som vårt begjær vil gripe i en stadig økende fart gjør sjelene våre formløse. Skal sjelen forme seg til sin vakre egenart må den ha grenser. Ved å bli nærværende i sin sjel kan du komme i kontakt med denne lengselen etter frigjøring fra de mange kvelende bånd som stadig tettere legger seg om vårt sinn, vår ånd, våre følelser, våre tanker, vår vilje og vår kropp. Sjelen vil salighet, det er den sanne lykke. Hører vi godt etter – da er stillheten kongeveien til å lytte – og da kan vi fornemme dens gråtende skrik etter frihet.

Sjelen, med vårt hjerte som sete for vår dypeste identitet, vil ikke lenger la seg avspise av alle de mange ting og rikdommens bedrag. Den vil enkelhet, forenkling, samling rundt det ene. Den forstår intuitivt at Kierkegaard hadde rett når han sier at ”hjertets renhet er å ville ett”. La deg lede av ditt hjerte som vil lykksalighet.  Men da må du bestemme deg for å ta ansvar for ditt indre. Fordi det er fra ditt hjerte alt det som forsøpler, og alt begjæret etter mer og mer og atter mer kommer. Men det er også der Jesus Kristus vil ta bolig. Og når vi ber han å ta bolig begynner også kampen. Sjelen har en indre genkode etter sitt sanne vesen. Det er denne ”form” den Hellige Ånd vil forme oss etter. Men vårt begjær gjør oss grenseløse, formløse og lar oss svulme opp og over. Grensene våre trues, ikke bare av de andre som griper over grensene våre, men kanskje enda mer av oss selv hvis vi ikke begrenser våre lidenskaper. Da forflyter sjelen i de mange ting, flyter, oppløser seg i de mange ting og i bekymringene.

For å verne om grensene har kirken utviklet fastens kultur som svar på sjelens lengsel etter frigjøring. Fattig-Norge ”fastet” gjennom å være presset til nøysomhet på naturlig vis. I dag må vi velge å forsake noe frivillig.

Fordi ethvert menneske har lengselen etter sitt sanne vesen i seg, det vi er kalt til og skapt til å bli i oss selv, tror jeg at vi kan la oss også lede av denne lengsel og vi vil finne vår måte å faste på.

Vi begynte med fasten som sabbat. Og dette hebraiske ord betyr: legg ned, la være, kutt ut. Ja vi trenger å mobilisere vår sanne og gode aggresjon for å sette grenser, velge å forsake – helt frivillig, fordi vår innerste vilje lengter.

Men hvis vi velger slik, kommer kirken, den kristne menighet oss til hjelp i all vår svakhet ved å danne en fastetid og ramme som gir så mye mer mening enn hvis vi skulle være alene og streve. Derfor tror jeg kirkens fastetid i framtiden igjen vil bli en kostbar og høyt verdsatt tid for mange, også for mennesker som ikke tro på Kristus kan det bli et vitnesbyrd og få velsignede ringvirkninger.

Meningen med faste er å bli friere fra våre behov, som vi til å begynne med mener vi ikke kan sette til side. Men for frigjøringens skyld og ved å la Gud komme i sentrum og få mer oppmerksomhet, lærer vi oss å si nei til kroppens permanente krav. Vi lærer å lytte til sjelens rop etter Gud. Og ved å forsake åpner også døren seg til andres og verdens nød. Vi kommer lettere i kontakt med smerten som både Gud og andre mennesker bærer. Det er en åndelig og kroppslig, ja materiell smerte som er våre felles sår som vi kommer i kontakt med. Vår sjels smerte og de fattiges smerte kan så finne hverandre, ja vår lengsel etter frihet og hele skaperverkets sukk (Rom 8) etter forløsning kan bli ett.

 

Valg av fasteformer

Mye begynner med mat, og for de som er friske, og ikke for unge eller gamle, kan det være bra å begynne med det. Generell nedtrapping eller en pause i det å kjøpe/forbruke ting kan for oss alle være frigjørende. For dem som ser for mye TV, internett, aviser, ukeblader kan det jeg engang har kalt informasjonsaskese bli en gledelig overraskelse. Bare ved å kutte ut 5 min TV, internett og avislesning får man 15 min til å be eller ringe et ensomt menneske eller… Andre oppslukes av hobbyer, idrett, til glede og iblant også fortvilelse for sine omgivelser. Fastetiden kan bli en fri-tid for det som frigjør penger, men ikke minst kan det være en ramme som frigjør tid for våre nærmeste. Hva med klær og all den tid og alle de penger det tar og all den ufrihet og forfengelighet som spinner seg rundt klær? Kan en klær-faste, en øvelse i å ikke være så opptatt av klærne og moten gi en større frihet? Man kan finne i vår kristne åndelige litteratur fasterådet om å hente frem og ta i bruk eldre klær. For noen kan det å kutte helt ut alkohol være en viktig faste-erfaring, selv om de ellers har et svært nøkternt alkoholforbruk.  For mange, ikke bare for de som er eller anses som arbeidsnarkomaner, er faste fra for mye arbeid en viktig hjelp for å komme tilbake til seg selv, Gud og sine nærmeste. Ved å begrense det i tid kan det bli en øvelse som viser frihetens nye veier også i ettertid. Ikke alle, men mange av oss er glad i det selskapelige liv med mye liv og røre. I fastetiden anbefales vi å gå inn i en roligere gangart som krever å si nei også til sosialt samvær. Målet er å få ro, større frihet fra andre, slik at vi kan få tid til samvær med Gud. Og til slutt så var det de mange ting som skaper så mye stress slik at vi ikke virkelig lever i våre kropper og i nuet. Hva med å forsake noe av det som øker vårt stress- stressaskese? – for å finne lommer av stille stunder – for bare å øve seg i å være, glede seg, som et barn, over at du er til? For mange er det ikke mulig uten å kutte ut, legge ned, la være – og for de fleste går det an i den begrensete tid som fastetiden tross alt er. Og for alle dem som har mistet, eller holder på å miste, søndagen som en hellig dag hvor Gud og det å komme til ro prioriteres, kan fastetiden gi livets rytme tilbake. Det er nemlig søndagen som hviledag som gir oss den beste rytme. Gud selv innførte denne i skaperveket ved selv å hvile på denne dagen. Ved at vi utvisker grensen mellom arbeid og søndag mister vi mer og mer det hellige, roens livsrom. Fastetiden kan gi oss det tilbake.

Å skape lommer av hvile og stillhet for å komme til seg selv og Gud og slik finne også tilbake til våre neste, det bør være i fokus når vi faster.

Begynn ikke med alt, men fokuser på de små, konkrete og overkommelige tingene. Kanskje du begynner nå før fastetiden med å spørre Gud hva du skal velge, og å be Gud om håp og kreativitet til å finne de praktiske grep som må tas. Og når askeonsdagen er der, da begynner du.

Fastens goder og muligheter

Fasten har to helt forskjellige hovedformål:

Negativt: Bli friere fra ”verden” rundt oss og verden i våre sjeler, de lidenskaper som kan lede til synd. Friere fra alt som vil binde oss.

Positivt: At vi kommer nærmere Gud og vokser i å forstå hans hensikter med våre liv. Frigjøre tid, penger og andre ressurser som dermed kan komme andre, de fattige og våre nærmeste til gode.

Fasten gir oss livsrytme tilbake. Alle barn liker av natur at året har sin rytme, sine gjentagende dager og høytider. Den grå hverdagen får gjennom rytme sin glans og livets spenst. Kirkeåret er den beste rytmen vi kan leve i. Den gir oss pustens lange åndedrag tilbake. Vi snubler ikke fra det ene festkonsum til det andre. Ved fasten danner det seg en spenning mellom forsakelsestid og festtid som først gjør festen til det den er. Hvor mye større er gleden over å feire når vi kommer ut av fasten. La oss bli som barn igjen! Fasten danner og former våre liv.

Ved å vende seg bort fra ”verden” vender vi oss bevisst til Gud. Derfor tjener fastetiden til å sette Gud i sentrum, få litt mer tid enn ellers til å være sammen og lytte etter hans fottrinn, og bli lydhør for hans røst.

Faste og bønn i åndelig kamp

Til slutt omtaler Jesus også et annet unntaksbruk for faste. En dag møter disiplene en åndelig ødeleggende makt som de ikke kan overvinne. Da sier Jesus til dem at her kan frigjøringen bare skje ”ved bønn” og en annen oversettelse tilføyer ”faste” (Mk 9). I 2008 fikk vi i Norge et sjeldent opprop til bønn og faste. Det er underskrevet av biskoper, kirkeledere fra alle konfesjoner og også fra de fleste generalsekretærer i de kristne organisasjoner. Oppropet gjelder barnet og dets guddommelige rettighet til far og mor.  Der heter det” Vi henvender oss med dette til alle kristne i menigheter, organisasjoner og bevegelser, og til det norske folk. Vi oppfordrer alle som ser alvoret, til å samle seg i bønn og faste for ekteskapet mellom mann og kvinne, og for barnets rett til mor og far.” (se: ”Opprop om felleskristen bønnefaste” på hjemmesiden til: Ja til ekteskapet). Det er et eksempel fra vår nåtid og det kan bli aktuelt igjen i framtiden. Men da bør vi ha innøvd det å praktisere faste for å kunne bruke det når det trengs.

Når kristne møter en makt som vil være ødeleggende, i dette tilfelle for barnet, og som vi på ingen andre måter har kunnet løse oss fra, da kan faste og bønn igjen være viktig. Når man har forsøkt alt. Kjernen er ganske enkelt det at vi mennesker kan være bundet av åndelige ”makter”, f. eks. ideologiske tankekonstruksjoner, og politisk korrekte meninger som ikke er sanne. Det være seg vaner, tanker, likegyldighet, passivitet o.s.v. som fører da til at det onde sprer seg uhindret gjennom oss. Etter det Jesus sier her kan disiplene, Guds folk, komme i situasjoner hvor ikke annet hjelper enn bønn og faste. Det er grensesituasjoner. Og da må Guds folk sammen prøve åndene og så handle, også ved å ta på seg fastens kors.

Det er bønn det gjelder

Det er mange måter å faste på som du selv kan finne ut. Men prøv alltid å forbinde det med bønn. Der du faster oppstår det et rom. Fyll det med bønn.

Enkle forslag, noen blant mange mulige:

1. Velg å kutte ut noe mat hver dag (kanskje bortsett fra søndagen), og be i forbindelsen med denne forsakelse.

2. Velg å kutte ut en TV-sending eller internettstund for å bruke tid i bønn.

3. Velg å kutte ned på hobby, idrett o.s.v. for å bruke tid  bønn.

4. Hold søndagen mer hellig enn ellers og bruk stillheten til bønn

5. O.s.v……

Å gi til din neste

Spør deg konkret hva du dermed kan frigjøre av ressurser (ikke minst tid og penger), for å gi bort noe til andre. Det som er viktig er at forsakelsen skjer med et formål som ikke er drevet av egoisme, men som tjener andre, og at det rettes mot Gud. Tenk og be over hva som er viktigst for deg å bli mer løst fra, og å bli mer fri til. Og gjør så valg i henhold til det. Ikke for mye om gangen, men være trofast i dine valg. Og ikke sammenlign deg med andre.

 

Våre lederes bidrag til faste

Det vi her har delt gjelder som sagt vår felles kristne faste som er offentlig, og ikke vår personlige

faste som er skjult i lønnkammeret. Derfor angår det også menighetens liv og ledelse. Impulsene og lengslene etter å kunne faste sammen igjen vil ofte komme nedenfra, og lekfolket bør spørre sine ledere om hjelp. Men det kan ikke bli en del av vår felleskristne livsform igjen, uten at ledere også er villig til å være med. Og ofte vil de da kunne tenne gnisten for denne bønnefornyelsen i sine menigheter. Derfor er det viktig at pastorer, prester, eldste, predikanter, evangelister fornyer bønn og faste. Ellers vil ledelsen virke hindrende, og de som i sine menigheter gjerne vil faste må da nesten tilsløre det.

Lederen må gi frimodighet, også fra janteloven som vil holde folkene sammen på det livsmønster som er lik flertallet i folket, og flertallet faster ikke.

Men Guds gamle paktfolk har fastet, så Johannes, så Jesus, så hans disipler, så hele kirken til alle tider, så også vi igjen. Slik vil det også styrke enhetens bånd i Guds folk lokalt og nasjonalt.

Lederen kan også gi hjelp til en god balanse mellom frimodig å ta i bruk fasten i felleskap, og de personlige valg som ikke burde være gjenstand for felles snakk. Det var lettere da man bare hadde felles matfaste. Men når man velger individuelle fasteformer kan det å samtale i felleskap føre til sammenlignelse og åndelig konkurranse. Og her bør en leder forebygge og verne den enkeltes frihet ved å oppfordre til å la våre valg forbli personlige. Det er også viktig er at lederne ikke forkynner lovisk om faste, men åpner det for Den Hellige Ånds frigjøringshjelp og verktøy til å finne mer tid til bønn. Derfor bør det heller ikke lages regler som alle skal overholde likt. Og for all del bør fasten ikke læres som nødvendig for frelsen eller som et sikkert middel til fullkommenhet. Ja fasten kan misbrukes.

Faren for at vi misbruker fasten for å oppnå for eksempel anerkjennelse og utsetter oss og andre enten for hovmod eller tristhet og annet finnes. Men dette bør vår motstander ikke få lov til å vende mot fasten som sådan. For hvis vi vil unngå alle farer som kan være forbundet med faste så vil vi aldri begynne, og forblir istedenfor fastlåst i alle de farer som fanger oss ved ikke å faste.

La oss gi etter for lengselen i våre hjerter som higer etter større frihet, ikke minst fra verdens og rikdommens farer, og så støtte hverandre til å gjenvinne den gamle kristne livsform i en evangelisk ånd, oss til større glede og Gud til større ære!