Edin Løvås

Dobbelbekken

I det gamle testamentet fortelles det om en dobbel bekk som fløt ut fra templet. (Esekiel 47,9 i gammel oversettelse). Profeten så den i et syn, en visjon, en åpenbaring.

I våre dager finnes det også en slik dobbel bekk eller en dobbel strøm. To betydelige bevegelser eller vekkelser gjør seg gjeldene. Den ene har forkynnelsens tyngdepunkt i budskapet om den hellige Ånd og i Åndens gaver. Den andre er Kristussentrert. Den første er negativ til liturgisk form, mens den andre har et positivt forhold til liturgien.

Skal vi ta to eksempler, kan vi hente det ene fra Norge og det andre fra Frankrike: Oslo Kristne Senter og det tverrkirkelige senteret i Taizè i syd- Frankrike. Alle som kjenner det kirkelige landskapet kan supplere med mange andre eksempler.

Begge strømmene har sine avvikende bekker ( eller grøfter om vi kan bruke et annet bilde), den ene til venstre og den andre til høyre. Innenfor den karismatiske bevegelsen finnes det sekter med maktmennesker som ledere. Disse manipulerer tilhengerne i sin såkalte ”undervisning”. Bevegelsen av Kristusmystikere kan ende i ensidig sakramentalisme, overdreven konsentrasjon på selve de liturgiske formene, og i et selvopptatt, religiøst føleri.

De sunne delene av disse to strømmene har begge åndelig kraft, selv om den første gjør seg mest gjeldene på grunn av det sterke bruset. Musikken er ofte voldsom. Den andre er stillferdig. De veldige ungdomsskarene som finner veien til Taizè fra nær sagt hele verden, sitter på gulvet, synger melankolske sanger og ber i taushet. Retreatbevegelsens gjester bor i Stillhetens Hus.

Hva er det som hender? Jo, pendelen har svingt over mot erfaring og opplevelse, erkjennelse og mystikk. Åndsmystikk og Kristusmystikk. Og den har oppstått på grunn av et vakuum, både blant verdslige og troende.

Er det motsetninger? Egentlig ikke! De to leiene i dobbelbekken går i samme retning. Mot Gud, vår himmelske Far, mot Herren Jesus Kristus, mot den hellige Ånd. Begge strømmer fram til erkjennelsen av den guddommelige virkeligheten.

Det finnes kristne mennesker som makter å leve med i begge disse strømmene, både den voldsomt brusende og den dypt stillferdige. Kanskje er det disse menneskene som også er mest redd for utglidningene: sekterismen, tapet av balansen som fort kan skje både praktisk og teologisk.

Hva blir det så ut av det hele? Det kan komme til å bli en vekkelse som når ulike mennesketyper i en verden der stadig flere er begynt å lengte etter gudsopplevelser.