Jeg våknet en dag opp med et klart bilde der jeg så vårt hjerte og dets to kammer.

Foto: https://unsplash.com/@d_ribbler

Ja, vårt hjerte har to hovedkammer for å kunne leve og gi liv til hele vår kropp. Den høyre tar imot blodet som er blitt fattig for den livgivende kraften, surstoffet. Dette kammeret er svakere, kanskje mer sårbart, har tynnere vegg, men tar fra lungen ny luft. Mens det venstre kammeret er kraftigere for å kunne pumpe blodet ut i kroppen etter å ha blitt beriket med nytt surstoff av det venstre.

Kirkens hjerte. Da slo det meg: kan det ikke være et troverdig eller sant bilde for kirken? Har ikke kirken også disse to kammer? Bør den om ikke annet i alle fall ha disse to kammer? Et rom som tar livsånden imot, og et rom som fordeler den ut i hele kroppen?

Paulus sammenligner kirken med en «kropp», og hvis vi nå forstår kirken som Kristi legeme, trenger da også kirken to hjertekammer? Kroppen kan ikke få nytt liv uten at blodet igjen berikes av surstoff i sitt høyre kammer, men surstoffet må ut i alle ledd og det kan bare det venstre gjøre.

Sannhetsbildet? Jeg følte en dyp ro, og etterhvert en dyp glede av dette bildet. For meg ble det et «sannhetsbilde».
Det forløste et håp jeg lenge har følt i meg. En lengsel jeg har hatt i mange år, og som de siste årene har beveget meg stadig sterkere. Denne lengselen gjelder for meg i dag, Den norske kirke (Dnk). En lengsel om at Dnk skal få to rom, men at de må henge sammen som et hjerte for Kristi legemets skyld.

Bildet jeg fikk viste meg et rom hvor troen kan gå i dybden for å få kontakt med kilden hvor den nye livsånden strømmer til. Videre viste bildet meg at rommet måtte stå i et åpent forhold til hele kirken for at den, Dnk, kunne gi videre livet til flest mulig.

Septum. Så lærte jeg at disse to kamrene er meget sofistikert forbundet med hverandre, men at de også har, må ha, en skillevegg som kalles «septum». Det er en hjerteskillevegg, og uten denne veggen kan de ikke bli to kammer. Da ville ikke hjertet kunne arbeide og gi liv til hele kroppen.

Hvis kirken bør ha et slik hjerte, så kan det ikke virke livgivende uten dette «septum». Da må altså kirkens hjerterom ha to rom med en vegg. Et sunt og sant hjerte er ett i sin forskjellighet, i to rom, men det deles ved enn skillevegg uten å rive disse to kammer fra hverandre.

Har kirken i Norge fått slikt et hjerte? Har Dnk det? Og har kirken og dets forskjellige menigheter et slik septum? Jeg tviler på det, men Kristi kropp er i vekst, kanskje også dets hjerte. Jeg ber om at det gis rom for to rom, og en skillevegg som menneskehjertets septum. Dette uten å skille lag, men for å kunne gi og ta imot Den Hellige Ånd for at flest mulig kan få del i Gud og nåden Jesus Kristus vil gi.

Vil det gi rom? Dnk som Norges storkirke vil være et stort rom, og den har fortsatt vilje til å dele ut liv til de mange. Det er bra, men vil den også gi rom for det andre, svakere, mye mindre hjertekammer, som man kan kalle disippelkirken? Som de to hjertekammer behøver de begge hverandre.
Hva kan det bety- og innebære hvis stor- og disippelkirken ikke lenger skilles fra hverandre, men søker å finne hverandre uten at den nødvendige skilleveggen benektes?

La oss be og meditere over hvordan Dnk kan få et slikt hjerte!

Joachim F. Grün 13.3.2022